Jeg trodde troen min hadde alle svarene da jeg mistet foreldrene mine. Slik ble det ikke, jeg fikk bare enda flere spørsmål.

Jeg har alltid vært en fyr som har hatt meningen med livet på stell. Muligens er det et alderdomstegn at man begynner å tenke på den slags. Men helt fra tidlig barndom har jeg reflektert både høyt eller helt stille rundt dette eksistensielle spørsmålet. Og lenge trodde jeg at jeg visste akkurat hva svaret var.

For meg har det vært uløselig knyttet til tro, et valgt og ønsket kristent livssyn, et kompass av gammel lærdom – nedarvet gjennom generasjoner basert på en gammel fortelling om en Menneskegud som gjennom historiens dypeste saltomortale, selve dødsstupet, fór ned til dødsriket og helt til ytterkanten av universets grenser – for å vise oss hva den aller største kjærligheten er – å gi sitt eget liv for den andre.

Min troshistorie er for lang til å gjennomgås her, men den startet allerede ved fødselen og har blitt bygget sten for sten gjennom en trygg barne- og ungdomstid. Far og mor delte raust av en glad og positiv kristendom.

For tre år siden falt faren min ut av tiden, bokstavelig talt, fra seks meters høyde mot et betonggulv. Året før døde mor, brått og plutselig av et hjerte som plutselig en søndag sa stopp og ikke lenger ville banke blodet rundt i kroppen hennes.

Krefter fra disse dramatiske opplevelsene traff troen min og satte i gang tanker jeg ikke trodde jeg skulle få. Tanker jeg overhodet ikke var forberedt på.

Brått var min viktigste fanklubb borte.

Faren min var kristentroens lokale svar på Mahatma Gandhi. Gjennom livets ups and downs levde han slik jeg så det: med det andre kinnet vendt til.

Tenkte og snakke godt om alle, drev søndagsskole, ungdomsklubb, deltok i kristent forenings og organisasjonsliv lokalt og nasjonalt, hjalp rusmisbrukere og fyllefanter, gav rikelig i kollekt og givertjenester. Mor hadde de samme egenskapene, men mer i det stille.

Hva er meningen med livet når sånne folk må dø? Kastes mot et betongulv – en sterk og frisk kropp med muskler som en veltrimmet vektløfter. Med mange år med mulighet for fortsatt utøvelse av nestekjærlighet og gode gjerninger?

Hvorfor rammes vi av ulykker? Hvorfor så mye lidelse og smerter? Hvorfor skal vi måtte leve, når det er så vanvittig smertefullt å skilles? Hvorfor skal det være så usigelig vondt å møte døden hvis du tror at du skal møtes igjen?

Jeg trodde jeg hadde svarene på det, før det skjedde – men da det skjedde hadde jeg ingen svar i det hele tatt. Bare masse ubehagelige spørsmål, ingen trøst fra Gud i trosbagasjen en gang. Hvor ble det av håpet, evigheten, oppstandelsen, paradiset? Hvorfor ramlet dette vekk samtidig?

Det handlet aldri om et ønske om å dø selv, men om at store deler av troen min kollapset og jeg vet ikke helt om den er på plass ennå.

Jeg tror ikke det, den er annerledes, mindre skråsikker, mer ydmyk, mindre opptatt av at jeg er sentrum i universet og mer tvilende til at Guds øye våker over akkurat meg, siden det er så veldig mange andre som kan trenge akkurat det så mye mer enn meg. Jeg tenker spesielt på den flyktningefamilien som akkurat nå kjøper de tre redningsvestene som ikke kommer til å flyte hvis den dårlige gummibåten de skal reise over middelhavet velter. Eller mine kristne brødre og søstre i Malawi som vet at sultkatastrofen nærmer seg fordi avlingene har slått feil og det snart ikke finnes mat. Slike folk trenger Guds øye så mye mer enn meg.

Men i fjor sommer skjedde det noe merkelig. Jeg kom på sporet av noe som gav mening. Det skjedde bak garasjen, langt inne i et viltvoksende og frodig villbringebærkratt. Jeg lette ikke etter meningen, men bringebær – og lærte at man kan finne noe viktig på steder en ikke trodde at det fantes noe å hente.

Bak stikkende stengler og høyreiste brennesler, så jeg plutselig noe som kunne bringe meg videre. Hver sommer sloss vi – altså jeg og bringerbærkrattet – om hvor grensa mellom skog og hage skal gå. I fjor overtok skogen ledelsen. Fordelen med villnisset er at det er bær på det.

Jeg bøyde meg ned, lirket de vakre, røde bærene ytterst på busken av de hvite tappene. Plukket rent, og gravde meg lenger inn for å finne mer.

Der inne, i det grønne buskaset bugnet det. Plutselig var tanken der – hvorfor står dere her inne, dekket til av blader og torner. Uten mulighet til å bli sett og komme til nytte. Hva er meningen med en slik tilværelse?

For at jeg skulle finne dere? Høste, smake og spise og kjenne at jeg lever? For å være en del av større helhet – naturens livsyklus – skaperverket.

For å vokse, blomstre, bære frukt, sette frø og bli til jord så andre kan vokse, bære frukt, sette frø og bli til jord igjen.

Det var en befrielse å finne nye perspektiver som krevde plass i bevisstheten og presset gammelt skrot og tankespinn til side.

Samtidig var og er dét krevende, for en som alltid har hatt meningen med livet på stell – som er velformulert, reflektert og liker å gå på dype farvann i møte med livet – å våge å slippe tak i egne teorier og tankebaner, slippe kontrollen – å tørre å begynne å lete andre steder – og akseptere at stedene like gjerne kan være Einsteins relativitetsteori, Bibel eller et bringebærkratt – bak en garasje på liten flekk av vår enorme, levende klode.