Påskens saltomortale

love

Når Jesus dør på korset foretar han påskens saltomortale. Gjennom et dødsstup farer han ned i dødsriket, til bunns i all dritt som har eksistert og noen gang kommer til å eksistere, i et gammaglimt renser han hele universet, farer fra Big Bang til siste nanosekund og serverer sitt merkesnodige opp-ned budskap om at den som taper bli vinner.

I dag, 2. søndag etter påske, var jeg så heldig at jeg fikk lov å preke i Askim kirke. Bibelteksten handlet om Peter som utsettes for Jesu «elsker – elsker ikke»-test.

Å tro på Gud er både lett og vanskelig – min erfaring er at det ganske ofte handler om begge deler samtidig – at troen og tvilen løper hånd i hånd. Troen kan være forvirrende og forklarende på samme tid. I vinter fulgte kanskje en god del av dere den danske TV-serien «Herrens veier». Jeg tror den traff mange så sterkt, fordi det var mye kjenne seg igjen i jakten på på tro og meningen med livet. Det var et menneskelig og trosmessig drama, proppet med galskap og levd liv, som berørte meg som et troende menneske.

I dagens bibeltekst handler det om nærkontakt med troen – den handler om å stå ansikt til ansikt og svare på et av tilværelsens grunnleggende spørsmål: Elsker du meg? Er jeg elsket? 

Det er Peter, selve superhelten blant de tolv disiplene til Jesus, som utsettes for den temmelig brutale tros- og kjærlighetskonfrontasjonen. Tre ganger etter hverandre får han spørsmålet:

Elsker du meg?

Har du meg kjær?

Elsker du meg høyere enn de andre?

Jeg lurer på hva jeg selv ville svart dersom Jesus hadde spurt meg. Jeg tror Peter opplevde det  temmelig ydmykende, han hadde tross alt satt livet sitt på vent og gått i fotsporene til Jesus i flere år. Han hadde til og med fått beskjed, direkte fra Jesus om at når han døde var det Peter oppdraget ville hvile på – det var ham Jesus ville bygge sin kirke på. Trolig kjente han mest på skam, for Jesus hadde absolutt grunn til å spørre Peter etter det som hadde skjedd i påsken.

Påskens drama er over, på mange måter var det tross alt happy ending siden Jesus var blitt levende igjen. Men det hadde kostet mye, klippen, Peter hadde sviktet Jesus på det groveste – kun for å redde sitt eget skinn hadde han nektet tre ganger på spørsmål fra forskjellige folk om han hadde noe med Jesus å gjøre. Som vi sang i Bjørn Eidsvågs selvransakende tekst før prekenen: Han svikta då du trengte han – du hadde gitt han alt…

Påskehistorien er fortellingen om Jesus død og oppstandelse. Det som skjer i påsken er selve grunnlaget for den kristne tro – når Jesus dør blir han til liv oss – ehh veldig rare setning det der som så mange andre i påskehistorien – men det skal vi komme tilbake til.

Hovedaktørene i påskens fortelling er Jesus og kjernetroppen hans.

Etter at Jesus ble hyllet som konge på vei til Jerusalem –  ble det færre og færre som holdt følge med ham på vei opp mot korsfestelsen på Golgata. Disiplene henger med et stykke, før de droppe ut, en etter en – de som hadde vandret med Jesus i flere år, de har førstehåndskunnskap – de har hørt hva han har snakket om og sett hva han har gjort – likevel svikter de når Jesus trenger støttespillerne sine som mest? De sovner når lederen og forbildet deres trygler dem om holde seg våkne i Getsemanehagen. Judas selger informasjon om hvor Jesus oppholder seg de siste timene av livet sitt, uten av noen av de andre hindrer ham i det?

Hva slags tro er dette? Hva slags moral er det disse disiplene har?

Men hadde de noe valg, mye var jo allerede forutsagt av disse svikene? De visste jo til og med at en del av dette ville komme.

Jesus og Gud kunne åpenbart kjørt en helt annen linje i påskedagene. Det ville vel vært lett som en plett for Gud å kjøre en seiers-strategi med fullt englekor, himmelsk hærskare og gullgater oppover Golgata. Den allmektige og allestedsnærværende guden kunne feid alle av banen med et knips og ridd inn i nådens soloppgang med seierskrans i håret og et seierssmil fra øre til øre.

Men det skjer ikke.

Det ender i en tragisk suppe av svik, tap, løgn, skam, krenkelse, død og fordervelse.

Gud oppfyller sitt merkesnodige opp-ned budskap gjennom det som skjer med Jesus.  Et budskap om at den minste skal bli den største, den som taper blir vinner, den som vil være størst må bli den minste.

Dette er vanskelig å forstå – men jeg opplever at påskebudskapet er en innertier fordi det treffer meg midt i de dårligste egenskapene jeg har som menneske – egoisme, stolthet, grådighet, hevngjerrighet, løgn, begjær – egenskaper jeg og dere kjenner svært godt til at vi har – og som vi ikke er stolte av.

Når Jesus dør foretar han en åndelig saltomortale – dette er mitt bilde og min teori – men prøv å bli med på den – i trosbekjennelsen som vi leste sammen i begynnelsen av dagens gudstjeneste fortelles det om denne. I teksten om Jesus sier vi: 

Pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, for ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen. 

Saltomortale betyr dødsstup – hvis du tar en salto utsetter du deg for betydelig risiko – det gjør Jesus når han dør på korset. 

I det livet ebber ut, stuper han helt til bunns i all tenkelig dritt som har eksistert og kommert til å eksistere i vår tilværelse, han farer gjennom alle deler av vårt univers, 13,7 milliarder år tilbake i tiden til Big Bang –  og helt frem til tidens ende, han berører alle sider av våre menneskelige liv, han har en snarvisitt hos Gud før han vender tilbake til det jordiske livet. 

Jesus er tidenes superhelt – han blir en vinner ved å tape, en som viser sin styrke ved å være svak, han blir levende ved å dø – han utfører den sterkeste og mest tragiske kjærlighetsgjerningen: går i døden for den dødsdømte – han dør i stedet for de han elsker.

Jeg tror på denne ganske usannsynlige røverhistorien som låter som et filmmanus til en fantasyfilm, den inspirerer meg, gir meg verdier, energi og mot til å leve og finne ut av mitt eget liv.

Å være kristen er ikke å mestre og å oppfylle noen bestemte kriterier. Påskefortellingen viser tydelig at Gud har tror på folk flest, han leter ikke etter plettfrie dydsmønstre som aldri har gjort en tabbe i stort eller smått

– å tro på Jesus innebærer å vippe seg selv ut av fokus og fokusere på de andre, de som er rundt oss, den som kalles min neste og spørre: hva vil du jeg skal gjøre for deg.

Jeg har vært kristen i hele mitt liv. Da jeg var barn var det lett og trygt å tro, da jeg kom i puberteten ble det vanskeligere fordi min utvikling gikk en annen vei enn den dydige og moralske kristendommen jeg vokste opp, som ungdom flest ville jeg utforske livet mitt, kroppen min og møte andre spennende mennesker – da møtte jeg synden helt konkret i form av sex, alkohol og fest.

Den formen for kristendom gav meg først og fremst en betydelig bagasje med skam som jeg har båret med meg og fremdeles bærer på, for jeg klarte ikke å alltid på alle områder å leve opp til de idealene. Denne formen for kristendom gav meg et negativt åndelig og psykisk selvbilde. 

Det grunnleggende prinsippet for påskens budskap er at mennesket ikke klarer å leve opp til de idealene Gud hadde satt opp. Det var ingen som klarte å leve helt etter de ti bud, det var umulig, og Gud hadde ikke skapt mennesket som en viljeløs robot, men som et menneske med fri vilje.

Vi vet at fri vilje betyr at vi kan velge rett og vi kan velge galt.

Og vi vet at religion kan brukes som et av de sterkeste maktmidlene vi mennesker har.

Når Jesus dør på korset kaster Gud den gamle religionen ut døra, men han kaster ikke barnet ut med badevannet som vi pleier å si.

Gud beholder budene som rettesnor, verdisystem og ramme for vår tilværelse. Samtidig likestiller han det å elske Gud med det å elske sin neste – i første korinterbrev kan vi lese kjærlighetens høysang –

– en svært utfordrende tekst som sier at vi gjerne kan:

forsøke å vinne verdensmesterskapet i tro og håp, men hvis vi ikke har kjærlighet og evne til å elske vår neste så er det ikke noe verdt. 

Hva er synd i dag, hva er det Gud vil vi skal stå opp for, hva skal vi kjempe mot eller for? Synd er det som ødelegger mellom oss mennesker, synd er det som ødelegge for andre mennesker, som holder mennesket nede, som undertrykker, krenker, bryter ned, ødelegger livsgrunnlag, skader livet, naturen, jorda vår – det er de samme tingene som vi finner i påskehistorien: Egoisme, grådighet, løgn, svik.

For hver gang Peter bekrefter at han elsker Jesus, får han et oppdrag. Den som tror får et oppdrag. Her i Askim kaller vi det også en visjon, den sier at

«I Askim menighet vil vi møte alle mennesker med tro, håp og kjærlighet. Vi vil skape mer himmel på jord.»

Tro det eller ei, men målet for det som skjer her i kirken skal være

«å skape inkluderende og trygge rom for tro

«gi håp til menneskene som bor i byen vår»

«vise hva Guds kjærlighet og omsorg betyr i konkrete ord og handlinger»

Dette forplikter og er lett å sjekke – dersom de 10.000 kirkemedlemmene i Askim kommune ikke opplever av kirken er inkluderende og trygg for deres tro, så må vi legge oss i selen – alle sammen, både de som tilhører kjernetroppene og de som er innom av og til – her er alle like mye verd og alles stemmer skal høres.

Dersom vi ikke gir håp til alle som bor i byen vår har vi mye å ta tak i. Og hvordan kommer Guds kjærlighet og omsorg egentlig til uttrykk i konkrete ord handlinger for dere som sitter her i benkeradene i dag?

I denne gudstjenesten inviterer vi til nattverd. Hvem kan komme dit? Alle som ønsker det. Husk på at Jesus hadde sitt siste måltid – det som ble den første nattverden – sammen med denne disippelgjengen som han visste ville svikte ham når han trengte dem mest.

Vi har dåp i dag. De bittesmå barna blir døpt inn Guds kirke uten å måttenoen form for test eller godkjenning.

Jeg tror på Gud, og jeg tror på mennesket, jeg tror vi kan være bærere av godhet og nestekjærlighet, jeg tror vi kan velge det gode, jeg tror vi kan stille opp for andre, jeg tror vi kan velge det som gjør andre bedre, jeg tror vi kan klare å se de store og de små sammenhengende, jeg tror vi kan heie hverandre frem gjennom vanskelige valg og etiske utfordringer.

Jeg tror vi står foran store utfordringer i tiden fremover – da trenger vi hverandre og nestekjærligheten. Denne uken markerte verden at det var 50 år siden Martin Luther King ble skutt og drept. Han kjempet for den svarte befolkingens rettigheter i USA. Hans tale med ordene «I have a dream» er noe av det kraftigste som er sagt om likhet og rettferdighet. Hans metode var å ikke bruke vold – det gjorde budskapet ekstra sterkt.

Jeg tror vi kan leve liv der vi inspireres av hverandre, mennesker som Martin Luther King og Jesus. Jeg tror vi trenger det mer enn noen gang.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s