Mcsøppel sorterer ikke

Hvilken planet lever egentlig McDonalds på? De fleste av oss står flere ganger om dagen og sorterer ut papir, plast, glass, matavfall med mer, av søpla vår. Men slik er det ikke hos den multinasjonale matgiganten. 
ballongen
Når barnefamilier besøker familierestauranten, så må de bare legge igjen sine gode miljøvaner hjemme. Det må da være en ganske kjipt å være så klimamessig akterutseilt?
Det er ikke så ofte jeg besøker McDonald’s-restauranter lenger, men nylig var jeg innom sammen med noen av barnebarna. Små mennesker synes det er stas med hurtigmat servert i fargerike lokaler.
Da søppelberget etter to Happy Meals og menyer til to voksne skulle fjernes, fikk jeg meg en overraskelse. Der nordmenn flest har kildesortering i ryggmargen, var McDonalds-restaurantet blottet for slike muligheter. Alt gikk i samme bøtta – inn i den samme luka med papir, plastsugerør, plastlokk, plastebestikk og matrester.  Ikke en gang panteflaskene fantes det mulighet til å levere inn.
Hallo, hvilken planet lever dere på? Har dere overhodet ikke fulgt med i klimatimen? Har dere et slags fritak fra det vi andre er enige om, og hvem har gitt dere det?
Som familierestaurant burde dere bidra til at den oppvoksende slekt lærer å ta vare på denne jorda, fremfor å leve i en slags miljømessig unntakstilstand. Det må da være skrekkelig dårlig omdømmebygging når foreldre må si til barna sine at: Neida, kjære sønnen min, nå skal du høre: når vi er ute og koser oss så er det ikke så farlig hva som skjer med all søpla. Det er rett og slett umoralsk og et svik mot dem som prøve å gjøre en forskjell.
Såpass frustrert ble jeg at sendte en melding til McDonalds på facebook. Medlemskap i Besteforeldrenes klimaaksjon og støttemedlemskap i Miljøpartiet de grønne, forplikter.
Her er spørsmålet mitt:
Hei McDonalds – det er en ting jeg ikke skjønner. Her står vi ved kjøkkenbenken hjemme og sortere mat, papir, plast i forskjellige dunker og kasser, men når vi besøker dere så er det bare å stappe rubb og rake i samme beholder. Hva gjør dere med søpla deres etter at vi har kastet alt i samme søplekasse. Kildesorterer dere ikke?
Svaret kommer dagen etter:
Hei Øyvind 🙂 McDonald’s jobber aktivt med å kartlegge hvilke tiltak vi kan gjøre mht til avfall, spesielt plast. Vi setter pris på ditt engasjement og bringer med oss ditt forslag videre i arbeidet vi gjør! Du finner også for øvrig mer informasjon om McDonald’s Norge sitt bærekraftarbeid i rapporten «Maten vår» her Ønsker deg fortsatt en fin dag videre 🙂
To smilefjes koster de på seg og altså en 36 siders lekkert designet rapport, med blant annet 9 storfe avbildet. Jeg går ut fra at dette er typiske kuer/okser som de slakter og gjør om til burgere – i følge egne tall produserer de 30.000 burgere i timen – skal noen kuer til for å få til det.
McDonalds skriver godt om hvordan kjøttkveget lever gode liv og at de nå skal gjøre kjøttfeproduksjonen renere og CO2 utslippene senkes. Egentlig er jo kjøttproduksjon til McDonalds produkter et temmelig unødvendig prosjekt, men de skal ha for at de forsøker. Til og med potetene som blir til pomme frites er helt unike, her har de plukket frem en eget art kun for dette formålet.
Ronald_McDonald_got_milk
Ronald McDonald – barnas beste venn!
Men resirkulering holder de altså ikke på med. Men, McDonalds takker for forslaget og skal bringe det videre. Er det mulig? Har ikke adm.dir. Pia Martinsen Mellbye hørt om dette før? I såfall er jeg svært takknemlig for å bidra, McDonalds. Bring «ideen» gjerne videre til RonaldMcDonald også, og hamburgersjefen Steve Easterbrook som etter å ha tatt plass i selskapet har snudd alle ta til seier. I 2017 omsatte McDonald for 5,75 milliarder dollar og hanket inn et overskudd på 1,7 milliarder dollar.
Dere trenger ikke å fortelle noen om at ideen ikke er ny – vi har faktisk kildesortert i en årrekke. Barna lærer om det allerede fra barnehagen.
I følge en pressemelding fra McDonalds internasjonalt fra januar i år, setter McDonalds seg nye klimamål. Her fortelles det at bare 10 prosent av deres 37.000 restauranter jorda rundt resirkulerer. McDonalds har som klimamål at de skal få dette på plass innen 2025. 7 år – SJU ÅR!!! Er det mulig! Burde vært på plass i morra! Med et overskudd på 1,7 milliarder dollar har du litt handlingsrom dersom du vil. 
Mitt valg er å si fra og å droppe McDonalds inntil de skjerper seg. Skikkelige familierestauranter tar miljøansvar og spesielt de som henvender seg til barn i så stor grad som McDonalds!

Påskens saltomortale

love

Når Jesus dør på korset foretar han påskens saltomortale. Gjennom et dødsstup farer han ned i dødsriket, til bunns i all dritt som har eksistert og noen gang kommer til å eksistere, i et gammaglimt renser han hele universet, farer fra Big Bang til siste nanosekund og serverer sitt merkesnodige opp-ned budskap om at den som taper bli vinner.

I dag, 2. søndag etter påske, var jeg så heldig at jeg fikk lov å preke i Askim kirke. Bibelteksten handlet om Peter som utsettes for Jesu «elsker – elsker ikke»-test.

Å tro på Gud er både lett og vanskelig – min erfaring er at det ganske ofte handler om begge deler samtidig – at troen og tvilen løper hånd i hånd. Troen kan være forvirrende og forklarende på samme tid. I vinter fulgte kanskje en god del av dere den danske TV-serien «Herrens veier». Jeg tror den traff mange så sterkt, fordi det var mye kjenne seg igjen i jakten på på tro og meningen med livet. Det var et menneskelig og trosmessig drama, proppet med galskap og levd liv, som berørte meg som et troende menneske.

I dagens bibeltekst handler det om nærkontakt med troen – den handler om å stå ansikt til ansikt og svare på et av tilværelsens grunnleggende spørsmål: Elsker du meg? Er jeg elsket? 

Det er Peter, selve superhelten blant de tolv disiplene til Jesus, som utsettes for den temmelig brutale tros- og kjærlighetskonfrontasjonen. Tre ganger etter hverandre får han spørsmålet:

Elsker du meg?

Har du meg kjær?

Elsker du meg høyere enn de andre?

Jeg lurer på hva jeg selv ville svart dersom Jesus hadde spurt meg. Jeg tror Peter opplevde det  temmelig ydmykende, han hadde tross alt satt livet sitt på vent og gått i fotsporene til Jesus i flere år. Han hadde til og med fått beskjed, direkte fra Jesus om at når han døde var det Peter oppdraget ville hvile på – det var ham Jesus ville bygge sin kirke på. Trolig kjente han mest på skam, for Jesus hadde absolutt grunn til å spørre Peter etter det som hadde skjedd i påsken.

Påskens drama er over, på mange måter var det tross alt happy ending siden Jesus var blitt levende igjen. Men det hadde kostet mye, klippen, Peter hadde sviktet Jesus på det groveste – kun for å redde sitt eget skinn hadde han nektet tre ganger på spørsmål fra forskjellige folk om han hadde noe med Jesus å gjøre. Som vi sang i Bjørn Eidsvågs selvransakende tekst før prekenen: Han svikta då du trengte han – du hadde gitt han alt…

Påskehistorien er fortellingen om Jesus død og oppstandelse. Det som skjer i påsken er selve grunnlaget for den kristne tro – når Jesus dør blir han til liv oss – ehh veldig rare setning det der som så mange andre i påskehistorien – men det skal vi komme tilbake til.

Hovedaktørene i påskens fortelling er Jesus og kjernetroppen hans.

Etter at Jesus ble hyllet som konge på vei til Jerusalem –  ble det færre og færre som holdt følge med ham på vei opp mot korsfestelsen på Golgata. Disiplene henger med et stykke, før de droppe ut, en etter en – de som hadde vandret med Jesus i flere år, de har førstehåndskunnskap – de har hørt hva han har snakket om og sett hva han har gjort – likevel svikter de når Jesus trenger støttespillerne sine som mest? De sovner når lederen og forbildet deres trygler dem om holde seg våkne i Getsemanehagen. Judas selger informasjon om hvor Jesus oppholder seg de siste timene av livet sitt, uten av noen av de andre hindrer ham i det?

Hva slags tro er dette? Hva slags moral er det disse disiplene har?

Men hadde de noe valg, mye var jo allerede forutsagt av disse svikene? De visste jo til og med at en del av dette ville komme.

Jesus og Gud kunne åpenbart kjørt en helt annen linje i påskedagene. Det ville vel vært lett som en plett for Gud å kjøre en seiers-strategi med fullt englekor, himmelsk hærskare og gullgater oppover Golgata. Den allmektige og allestedsnærværende guden kunne feid alle av banen med et knips og ridd inn i nådens soloppgang med seierskrans i håret og et seierssmil fra øre til øre.

Men det skjer ikke.

Det ender i en tragisk suppe av svik, tap, løgn, skam, krenkelse, død og fordervelse.

Gud oppfyller sitt merkesnodige opp-ned budskap gjennom det som skjer med Jesus.  Et budskap om at den minste skal bli den største, den som taper blir vinner, den som vil være størst må bli den minste.

Dette er vanskelig å forstå – men jeg opplever at påskebudskapet er en innertier fordi det treffer meg midt i de dårligste egenskapene jeg har som menneske – egoisme, stolthet, grådighet, hevngjerrighet, løgn, begjær – egenskaper jeg og dere kjenner svært godt til at vi har – og som vi ikke er stolte av.

Når Jesus dør foretar han en åndelig saltomortale – dette er mitt bilde og min teori – men prøv å bli med på den – i trosbekjennelsen som vi leste sammen i begynnelsen av dagens gudstjeneste fortelles det om denne. I teksten om Jesus sier vi: 

Pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, for ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen. 

Saltomortale betyr dødsstup – hvis du tar en salto utsetter du deg for betydelig risiko – det gjør Jesus når han dør på korset. 

I det livet ebber ut, stuper han helt til bunns i all tenkelig dritt som har eksistert og kommert til å eksistere i vår tilværelse, han farer gjennom alle deler av vårt univers, 13,7 milliarder år tilbake i tiden til Big Bang –  og helt frem til tidens ende, han berører alle sider av våre menneskelige liv, han har en snarvisitt hos Gud før han vender tilbake til det jordiske livet. 

Jesus er tidenes superhelt – han blir en vinner ved å tape, en som viser sin styrke ved å være svak, han blir levende ved å dø – han utfører den sterkeste og mest tragiske kjærlighetsgjerningen: går i døden for den dødsdømte – han dør i stedet for de han elsker.

Jeg tror på denne ganske usannsynlige røverhistorien som låter som et filmmanus til en fantasyfilm, den inspirerer meg, gir meg verdier, energi og mot til å leve og finne ut av mitt eget liv.

Å være kristen er ikke å mestre og å oppfylle noen bestemte kriterier. Påskefortellingen viser tydelig at Gud har tror på folk flest, han leter ikke etter plettfrie dydsmønstre som aldri har gjort en tabbe i stort eller smått

– å tro på Jesus innebærer å vippe seg selv ut av fokus og fokusere på de andre, de som er rundt oss, den som kalles min neste og spørre: hva vil du jeg skal gjøre for deg.

Jeg har vært kristen i hele mitt liv. Da jeg var barn var det lett og trygt å tro, da jeg kom i puberteten ble det vanskeligere fordi min utvikling gikk en annen vei enn den dydige og moralske kristendommen jeg vokste opp, som ungdom flest ville jeg utforske livet mitt, kroppen min og møte andre spennende mennesker – da møtte jeg synden helt konkret i form av sex, alkohol og fest.

Den formen for kristendom gav meg først og fremst en betydelig bagasje med skam som jeg har båret med meg og fremdeles bærer på, for jeg klarte ikke å alltid på alle områder å leve opp til de idealene. Denne formen for kristendom gav meg et negativt åndelig og psykisk selvbilde. 

Det grunnleggende prinsippet for påskens budskap er at mennesket ikke klarer å leve opp til de idealene Gud hadde satt opp. Det var ingen som klarte å leve helt etter de ti bud, det var umulig, og Gud hadde ikke skapt mennesket som en viljeløs robot, men som et menneske med fri vilje.

Vi vet at fri vilje betyr at vi kan velge rett og vi kan velge galt.

Og vi vet at religion kan brukes som et av de sterkeste maktmidlene vi mennesker har.

Når Jesus dør på korset kaster Gud den gamle religionen ut døra, men han kaster ikke barnet ut med badevannet som vi pleier å si.

Gud beholder budene som rettesnor, verdisystem og ramme for vår tilværelse. Samtidig likestiller han det å elske Gud med det å elske sin neste – i første korinterbrev kan vi lese kjærlighetens høysang –

– en svært utfordrende tekst som sier at vi gjerne kan:

forsøke å vinne verdensmesterskapet i tro og håp, men hvis vi ikke har kjærlighet og evne til å elske vår neste så er det ikke noe verdt. 

Hva er synd i dag, hva er det Gud vil vi skal stå opp for, hva skal vi kjempe mot eller for? Synd er det som ødelegger mellom oss mennesker, synd er det som ødelegge for andre mennesker, som holder mennesket nede, som undertrykker, krenker, bryter ned, ødelegger livsgrunnlag, skader livet, naturen, jorda vår – det er de samme tingene som vi finner i påskehistorien: Egoisme, grådighet, løgn, svik.

For hver gang Peter bekrefter at han elsker Jesus, får han et oppdrag. Den som tror får et oppdrag. Her i Askim kaller vi det også en visjon, den sier at

«I Askim menighet vil vi møte alle mennesker med tro, håp og kjærlighet. Vi vil skape mer himmel på jord.»

Tro det eller ei, men målet for det som skjer her i kirken skal være

«å skape inkluderende og trygge rom for tro

«gi håp til menneskene som bor i byen vår»

«vise hva Guds kjærlighet og omsorg betyr i konkrete ord og handlinger»

Dette forplikter og er lett å sjekke – dersom de 10.000 kirkemedlemmene i Askim kommune ikke opplever av kirken er inkluderende og trygg for deres tro, så må vi legge oss i selen – alle sammen, både de som tilhører kjernetroppene og de som er innom av og til – her er alle like mye verd og alles stemmer skal høres.

Dersom vi ikke gir håp til alle som bor i byen vår har vi mye å ta tak i. Og hvordan kommer Guds kjærlighet og omsorg egentlig til uttrykk i konkrete ord handlinger for dere som sitter her i benkeradene i dag?

I denne gudstjenesten inviterer vi til nattverd. Hvem kan komme dit? Alle som ønsker det. Husk på at Jesus hadde sitt siste måltid – det som ble den første nattverden – sammen med denne disippelgjengen som han visste ville svikte ham når han trengte dem mest.

Vi har dåp i dag. De bittesmå barna blir døpt inn Guds kirke uten å måttenoen form for test eller godkjenning.

Jeg tror på Gud, og jeg tror på mennesket, jeg tror vi kan være bærere av godhet og nestekjærlighet, jeg tror vi kan velge det gode, jeg tror vi kan stille opp for andre, jeg tror vi kan velge det som gjør andre bedre, jeg tror vi kan klare å se de store og de små sammenhengende, jeg tror vi kan heie hverandre frem gjennom vanskelige valg og etiske utfordringer.

Jeg tror vi står foran store utfordringer i tiden fremover – da trenger vi hverandre og nestekjærligheten. Denne uken markerte verden at det var 50 år siden Martin Luther King ble skutt og drept. Han kjempet for den svarte befolkingens rettigheter i USA. Hans tale med ordene «I have a dream» er noe av det kraftigste som er sagt om likhet og rettferdighet. Hans metode var å ikke bruke vold – det gjorde budskapet ekstra sterkt.

Jeg tror vi kan leve liv der vi inspireres av hverandre, mennesker som Martin Luther King og Jesus. Jeg tror vi trenger det mer enn noen gang.

Kjære Indre Østfold kommune!

Takk for udatert og uadressert brev i postkassen min, onsdag 21. februar. Det var spennende, det er sjelden jeg får brev på papir nå, og første gangen det kommer fra deg. Jeg la merke til at brevarket var prydet med det jeg forstår er det nye kommunevåpenet; en slags regnbuefarget blomst –  oppe i venstre hjørnet. img_9821.jpg
Er litt usikker på hvordan en bjørn, en ambolt, tre spyd og fire elver ble til dette? Selv om de lokale røttene kan savnes, er jeg takknemlig for at kommunen legger vekt på symbolikk som klart signalisere mangfold og inkludering.

På forsiden smiler fem ordførere mot meg, om enn i et litt sammenklemt bilde (det er viktig å være nøye på bildeformater og layout når man skal gjøre seg lekker for innbyggerne og spesielt med tanke på de som er på bildet slik at de ikke blir kortere og bredere enn de vi virkeligheten er), men vi forstår jo at stemningen kanskje er litt trykket, da fire skal ut og kun en får lov å smykke seg med ordfører-kjede og klubbe i 2020. Hvordan skal egentlig det foregå?

I begynnelsen skrive du at «Ja takk, begge deler» kunne vært mottoet til den nye kommunen. Men etter å ha lest hele brevet klarer jeg ikke å finne ut hva mottoet egentlig er. For meg ser det ut til at prosessen hittil har veldig mange møter, og ordet prosjekt blir nevnt 15 ganger på de 15 linjene på brevets bakside. Er det kanskje det som er mottoet:  «Ja takk, til mange møter og prosjekter»

Du skriver at du er opptatt av «god kommunikasjon om byggingen av en ny kommune til innbyggerne». Men jeg må si jeg synes det er litt vanskelig å forstå hva det egentlig er du prøve å fortelle meg i brevet ditt. Det blir noe post-kort-aktig over det, som når noen skriver hjem fra syden og forteller hva de holder på med i ferien:

«Hei! Vi har det fint, vi sitter her på stolene våre og driver med prosjektene våre. PS: Alle tok med PC. Hils, klemz fra kommunen!»

For det har jeg forstått, at prosjekt er et viktig ord for deg, og jeg blir enda mer sikker på det når jeg går inn på «Prosjektportalen» www.io.kommune.no – her skal jeg kunne følge med på «alt som skjer i prosjektet». Her kan vi blant annet lese:

Den administrative delen av prosjektet organiseres i ulike delprosjekter, på lik linje som de politiske delprosjektene. Det oppnevnes en delprosjektleder for hvert delprosjekt. Delprosjektledere frikjøpes fra deler av sin stilling for å kunne prioritere prosjektarbeidet. Graden av frikjøp avhenger av størrelsen på prosjektet, milepæler for levering, som skal ledes og det økonomiske handlingsrommet. (red.anm. mine uthevinger)

Heldigvis kan prosjektportalen oversettes til 104 språk, jeg prøvde både svensk, skotsk gælisk og kreol uten at jeg ble klokere av slike formuleringer – og jeg skal være så redelig med deg å opplyse at jeg jobber med informasjonsformidling hver dag.

Målet med prosjektet er å lage en kommune som «skal være en fremtidsrettet og effektiv tjenesteleverandør, som utvikler levende lokalsamfunn og attraktive arbeidsplasser». Veien fremover er sikkert belagt med gode intensjoner, men brevet fra deg oppleves bare som et avkrysningspunkt på en sjekkliste fra kommunaldepartementet. Det er så mange ord men så vanskelig å forstå.. Slik også med «prosjektportalen», et byråkratspråk uten sidestykke, illustrert med intetsigende byråbilder fra ingensteds – hvor ble det av fabrikkpipa i Askim, kornsiloene i Eidsberg, vakre Hobøl kirke og bygdemuseet i Trøgstad, og Spyderberg prestegård – dype skoger og urbane byer? Hvor ble det av engasjementet, historiene, hjerteslaget og visjonene?

Det er 676 dager igjen til du står der i all din prakt som Indre Østfold kommune. Jeg har respekt for og skjønner at du har mye å gjøre. Askim-ordføreren forteller på nettsiden din at det var 300 sider med saksdokumenter og 200 sider vedlegg til siste møte i fellesnnemda. Det er imponerende at politikerne våre forstår og klarer å sette seg inn i så mange og kompliserte ting – ære være dem for det!

Jeg skjønner at jeg må følge med deg videre fremover. Neste møte er «Partssammensatt utvalg» i kantina på Trøgstad kommune. Kan jeg benke meg foran skjermen og følge det i farger på Indre Østfold kommune-tv eller er det bare å troppe opp? Det står ingenting om hvilke møter jeg er velkommen til eller hva som skal vise på kanalen.

Hvis jeg skal velge mellom de fire adjektivene du vil skal kjennetegne deg med, så kan du gjerne droppe «fremtidsrettet», «effektiv» og «attraktiv» – jeg tror du har mer å gå på når det gjelder «levende» og ville nok plassert det fremst.

Vennlig hilsen

Øyvind Woie, innbygger

PS. Gleder meg til neste brev fra deg! Skriv snart!

Eskimonika – en cool dame fra fortiden?

eskimonikaisI Norge brukes en eskimo for å selge is til sommervarme gutter og jenter.

Nylig traff jeg på hun her igjen (se bildet). Skal innrømme at jeg ikke har tenkt noe særlig på henne i vintersesongen. Jeg var på Huk, ei skikkelig mangfoldsstrand med plass til hele den norske manfoldighetsbefolkningen. Der stod hun, strategisk plassert utenfor Hukoddden kiosk, med en meterhøy sjokolade Krone-is i armene. Det så slitsom og svett ut i sommervarmen, der hun poserte med et knallrødt smil over leppene. Eskimonika var iført gul pelsdrakt og noe som ligner på samiske skaller? Hun var svært synlig, midt i mangfoldet.

eksimonika1936

I følge Diplom-Is så Eskimonika dagens  lys allerede i 1936. Hun ble «født» etter en ekskursjon til Danmark og skulle symbolisere «Ild mot is – kulde mot varme». Siden har hun frontet isprodusenten, som nå eies av Tine. I 2010 feiret Diplom-Is 80 år. Da ble Eskimonika redesignet med litt mer rufset lugg og roser i kinnene.

Er det ikke egentlig litt utrolig at denne lille,eskimonika smilende piken med inuitt-look har overlevd «Bongo fra Kongo» og negerdebatten. Hadde hun hett «Neger-onika» eller «Same-sara» hadde hun trolig for lengst gått i graven. Men Diplom-is holder fast på å bruke eskimoer i markedsføringen av de kjølige godsakene sine.
I fjor fikk Frisko, en dansk isprodusent, på pukkelen og ble kalt rasister fordi de kaller en pinne-is «Kæmpe-eskimo» – Frisko nektet naturligvis og holder fremdeles hardt på sin populære pinne. Og i USA har det over lengre tid vært et hardkjør mot firmaer som bruker urbefolkning eller spesifikke etniske trekk eller grupper i sin markedsføring og sitt varemerke. Både Uncle Bens ris og den vovede Chiquita banadamen har fått gjennomgå skriver Business Insider
Representanter for inuitter i Canada har bedt det kanadiske fotball-laget Edmonton Eskimos om å skifte navn. Mange historikere mener ordet eskimo ikke har noen god klang og at det betyr «de som spiser rått kjøtt».
Hvor lenge holder Eskimonika stand med sine fristende iskremer?

Om å kjenne lysten til det gode i sitt hjerte…

De gode gjerningene er ikke for å bli et bedre menneske enn andre, men for å bli et bedre menneske for andre.

lysglobe

Den gode gjeteren.

Preken i Askim kirke 30. April 2017

Bibeltekst: Johannes kap. 10, vers 11 – 18:
”Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»

Denne prekenen handler om hvordan Askim menighet kan sette sin nye visjon ut i livet,  og hvordan du kan ta del iden. Visjonen vår sier at:

«I Askim menighet vil vi møte alle mennesker med tro, håp og kjærlighet. Vi vil skape mer himmel på jord.»

I begynnelsen av februar 2007 ble det observert en stor hannulv like her ved Askim kirke. Den ble til og med fotografert av en av de ansatte ved menighetskontoret. Jeg bor rett her borte bak kirka, og barna våre og barna i nabolaget hadde sin skolevei gjennom kirkegårdsområdet. Vår yngste sønn var bare åtte år. Rovdyret brakte med seg frykt og gamle myter. Det var ikke vanskelig å male frem bilder av hva som kunne skje med vår lille flokk. De kunne trenge noen som voktet dem – en gjeter! Men det skjedde ingenting. Gråbein var lett på foten – og forsvant før gjeteren kom på plass.

Det har gått 10 år. Nå trenger menneskeflokken gode gjetere mer enn noen gang. Usynlige og synlige ulver, og nye farer truer. Nyttekjøretøy blir omgjort til dødelige våpen av ensomme ulver, og de rykker nærmere og nærmere våre egne nabolag. Klimakrisen skraper i titusen år gammel is og truer med å endre hele vårt livsgrunnlag. Mennesker flykter rett i døden – på vei til lykkelandene i nord. Og i østen stiger stadig nye prøveoppskytninger mot himmelen.

Ulvene lusker fremdeles i skogen og sprer frykt. De er større og skumlere enn noen gang.

Midt i dette ser vi nye gjetere formes og reise seg. Ledere som spiller på frykt og fordommer. Verdens mektigste stat har fått en sjefsgjeter nesten ingen trodde var mulig, og i Europa ser vi konturene av en nasjonsleder fra ytterste nasjonalistiske høyrefløy.Mange ledere vil sette seg selv, sine land og sine borgeres behov fremst. De vil sperre grenser og stenge medmennesker ute fra felles goder og nye muligheter. Det har blitt vanskeligere å se forskjell på ulvene og gjeterne.

Gjeteren i teksten vår har en stillingsbeskrivelse som strekker seg langt ut over normale gjeter-forventninger anno 2017. Dette er ingen åtte til fire jobb etter norsk arbeidsmiljølov, men en livs- og dødsgjennomgripende oppgave – hvor gjeteren setter seg selv og sine egne behov til side – for å ha fullstendig fokus på flokken og dens individer.

Denne gjeteren er villig til å gi livet sitt for å hvert enkelt individ i flokken – og for hele flokken tilsammen. Og ikke fordi han blir tvunget til det, men fordi han ønsker det selv. ”Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig”, sier Jesus – og viser at han strekker seg langt ut over våre menneskelige grenser.

For er det ikke et ganske umenneskelig prinsipp – at noen skal påta seg gå i døden for å redde andre? Det høres ikke mye bærekraftig ut – samtidig som det kanskje er nærmere oss enn vi av og til tenker over. En flik av dette mysteriet ser vi i naturen akkurat nå – vi legger frø i jorda og nytt liv vokser frem av det som dør.

Våre menneskeliv bærer også noe av det samme prinsippet i seg – mennesket blir født, føder selv den neste generasjonen, men dør til slutt selv – slik at andre kan komme etter og leve videre, for å gjenta den samme syklusen. Midt i det som dør finnes spirer til liv.

”Jeg har makt til å gi mitt eget liv og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av far”, sier Jesus i bibelteksten. Jesus fullførte oppdraget da han sprengte våre fysiske grenser gjennom påskemysteriet – og foretok tidenes salto-mortale – det ultimate dødsstupet. Han ”fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen” – som vi sier i vår kirkes trosbekjennelse. Jesus gikk fra livet – til døden – og tilbake til livet igjen.

I 2017, i vår histories mest opplyste øyeblikk, har mennesket omfattende kunnskap om hva som skjuler seg i mørket. Vi har smakt på frykten og har velutviklede evner til å gjenkjenne ondskap i eget og andres liv. Vi har egenerfaringer med ”å kjenne lysten til det onde i vårt hjerte” og vet hvor lett det er å gjøre ”det onde vi ikke vil” – i møte med mennesker som står oss nær. I våre egne verdi- og livsvalg. Det kan handle om de stygge orda vi ikke skulle sagt, baktalelse, uvennskap, å tenke mer på seg selv enn andre, å ikke hjelpe fattige, å stenge mennesker ute fra våre privilegier, å ignorere realitetene i klimakrisa – listen kan være lang og ulik for hver og en av oss.

For kjenner vi godt etter vet vi innerst inne forskjellen på det gode og det onde. Her til lands har vi til og med laget en TV-serie med tittelen Skam – den setter ord på:
– frykten for å ikke være god nok
– angsten for å ikke lykkes
– redselen for ikke å få venner
Skam snakker sant om livet for mange mennesker – og peker på at veien ut av uføret er å følge ”Lysten til å gjøre det gode” i sitt hjerte. Å ville hverandre vel, respektere og anerkjenne, snakke sant om seg selv og livet, erkjenne svakhet og bygge hverandre opp. Det er mye av det samme prinsippet som ligger til grunn for den gode gjeteren og hans virkemidler. Det som bryter mennesker ned og skaper ondskap er det vi kaller synd.

”Jeg er den GODE gjeteren” sier Jesus – og forklarer oss hva som er godhetens prinsipp – for Jesus er ingen ond gjeter som er kommet for å knekke og splitte opp flokken sin, fordømme og fryse ut mennesker
”Jeg gir mitt liv for sauene” sier Jesus og understreker hvor langt han er villig til å gå for at vi skal ha det bra.

Å være villig til dø for en sak eller person er en ekstrem gjerning – som vi også kjenner igjen fra helt andre sammenhenger enn i det godes tjeneste. Men denne gode gjeteren vil være en venn, en bror eller søster – gode gjetere et villige til å følge deg gjennom absolutt alle livets ups and downs, i tykt og tynt, stort og smått, på vei mot døden, på toppen av livets seiersrus, når sykdom rammer, i møte med arbeidsløshet, ved tap av dine kjære, i fødsel og død. Er det ikke nettopp slike støttespillere vi drømmer om eller lengter etter å være?

Jeg tror på den forunderlige og uforklarlige påskehistorien, dette mysteriet om at Jesus bærer med seg alle våre synder inn i døden. En hendelse jeg ikke kan forklare -men et budskap jeg kan bruke som rettesnor i mitt liv – i møte med verden og ulvene – ikke for å bli et bedre menneske enn andre, men for å bli et bedre menneske for andre. Dette kalles nestekjærlighet og vi vet hva det – det handler om å bli en sannferdig og ekte gjeter som er villig til å gi avkall på egne privilegier for at andre skal få det bra.
Per Fuggeli sier det slik: ”Vi lengter etter oss selv som en flokk av ufullkomne skapninger, ikke en flokk av glansbilder og overmennesker”

Jeg tro det å være kristen er å ta ”lysten til å gjøre det gode” på dypeste alvor.

Men hvor begynner jeg? Skal jeg sette inn støtet for å redde Grønlandsisen som smelter tre ganger raskere enn forskerne har antatt, og vil føre til havet vil stige og true millioner av mennesker eksistens om 100 år? Ja, hvorfor ikke?

Skal jeg slå følge med den lille norske organisasjonen Dråpen og reise til Chios i Hellas der de ved hjelp fra frivillige gir frokost, lunsj og middag til om lag 800 dødsslitne og forkomne mennesker hver dag som flykter over middelhavet? Ja, kanskje det!

Eller skal jeg stikke innom den gamle naboen som har flyttet til trygdeleilighet og sjelden får besøk? Jo det kan jeg gjøre.

Behovene for godhet er enorme. Men Gud er ikke en automat som belønner deg etter din innsats. Det viser også påskemysteriet der en dødsdømt tjuvradd som blir hengt på et kors spør, i siste øyeblikk, om han er god nok for Jesus – og svaret er et rungende ja.

Jeg har hørt en fortelling fra en troverdig kilde – om at i middelalderen plasserte man foreldreløse, fattige og utviklingshemmede barn i en grav utenfor kirken inngang. Etter at presten hadde talt til menigheten om nestekjærlighetens evangelium kunne kirkens medlemmer ta med seg de trengende som stod i graven og gråt – det kunne nok være vanskelig å gå forbi da.

Så vær en god gjeter! – La den store gjeteren inspirere deg – bekjemp det onde med det gode – Kjenn på lysten til det gode – ring en gammel venn, gi en tikroning til tiggerdama utenfor Coop Extra, be om forlatelse, gi nåde til den som ber om det, møt hverandre med respekt, ta den svakes parti, gi mennesker verdighet, bruk tiden på dem du er glad i, snakk sant – ikke lyv – alt dette og mer til – er gode gjetergjerninger innenfor rekkevidde på veien gjennom livet i fotsporene til den store gjeteren.

Det gode begynner alltid i det små, men det har kraft i seg til å knekke ondskapen og forandre en hel verden. Så øv deg på det allerede nå: hils på en du ikke kjenner her i kirka i dag, si noe fint til Prosten, takk organisten, inviter en ensom på søndagsmiddag, snakk med kona di, spør om barna trenger barnevakt – skriv et leserinnlegg i NRK ytring, dra til USA og protester mot Trumps klimapolitikk.

Lykke til med de gode gjerningene.