Den siste olje – det jeg gjør mot disse mine minste

Jeg sitter fastspent i en dommedagsmaskin. En av disse som brenner døde plante- og dyrerester fra urtiden. Det er en farlig ferd, men skaden blir ikke synlig før i fremtiden.

Langt der nede, flere tusen meter under meg, er Max, Mille, Agnes og Esther i ferd med å krype ut av dynene sine. En nye dag er i emning. To fire-åringer og to to-åringer er klare til å stikke nesa ut i vår vidunderlige verden, med nysgjerrige blikk og utforskende lek.

En uro gnager i meg. Flyet jeg sitter i stiger raskt mot høsthimmelen, mens kraftige jetmotorer nok en gang seirer over tyngdekraften ved å brenne tusenvis av liter flybensin.

Jeg tenker: Er det denne turen som vil gjøre at det hele vil bikke over?

Vil dette karbonavtrykket være dråpen som gjør at vi kommer til et point-of-no-return?

Vil denne reisen stille barnebarna mine overfor umenneskelige valg om 40-50 år?

Det er faktisk slik i klimasammenheng at den CO2-dritten jeg bidrar med i dag, vil være her lenge etter at jeg har forlatt åstedet og skape store problemer for de som kommer etter meg.

Mange forskere peker på at vi kan risikere at klimakrisen løper helt amok. Når isen smelter stiger havet. Havet forandrer temperatur og vannstrømmer som igjen påvirker andre menneskers liv og skaper problemer langt unna der isen forsvant.

Når temperaturen fortsetter å stige smelter permafrosten – den gigantiske telehiven vi har i områdene nord i Russland og Alaska. Når telen mister sin kraft, bobler metangassen opp mot himmelen og kaster ekstra bensin på det globale oppvarmingsbålet.

Det er ufattelig at vi ikke skjønner det. Enhver som har tent et bål og stukket hodet inn i røyken forstår at det ikke er bra, hverken for nåværende eller fremtidig helse. Men dette har vi altså problemer med å ta inn over oss, der vi ruller, flyr og båter rundt med bålene våre og brenner for å skape varme- energi.

Mine valg i dag, får følger for mine barnebarn og deres barn og slekters gang. Max og Mille, Agnes og Esther får en vanskeligere verden enn den jeg fikk.

De må ta stilling til moralske og etiske spørsmål jeg ikke tør å tenke på. Antallet klimaflyktninger vil stige dramatisk på grunn av mat, vann og landmangel. Hva skal de gjøre når det står en million flyktninger og banker på den norske stabbursdøra? Skyte dem?

Hvordan skal de klare å forsvare et forbruk som krever 7 jordkloder, holde fortet i veldferdstaten? Slåss for retten til rødt kjøtt på bordet? Argumentere for hvem som skal ha retten til å fly

Det er jo ganske logisk at døde dyr og planter ikke har noe annet å bidra med enn død. Det som er dødt er dødt. Enn så lenge har jeg meldt meg inn i Besteforeldrenes klima-aksjon og har et klart mål om å demonstrere. Jeg kjører el-bil og venter på montering av solcelle-paneler fra Otovo.

Likevel er jeg ikke tilfreds, jeg er redd, redd for hva jeg er i ferd med å påføre mine egne barnebarn. For meg går det rett i strupen på den kristne trua mi og utfordrer meg til et mer radikalt nestekjærlighetsengasjement. Å være kristen er å flytte fokus fra seg selv og til de minste blant oss – de som ramler på utsiden og ikke når opp til kanten av det bugnende bordet er i nord. Barna, de som kommer etter oss, de som skal arve jorda.

I disse dager sitter verdens fremste klimaforskere og skriver på en ny rapport om klodens tilstand. Det ryktes at de sliter med å finne de rette ordene som kan beskrive alvoret i situasjonen slik at vi faktisk tar det inn over oss – og gjør noe.

Jeg går inn for landing, uroen er der fremdeles, jeg bærer den med meg, hele tiden. Er dette dråpen som får klimabegeret til å renne over? Hvordan våger jeg å risikere så mye for å oppnå et øyeblikks tilfredstillelse, komme meg raskere frem, ønske mer vekst og forskjeller?

Jeg har ingen hyggelige svar. Kan det henge sammen med det å brenne det som en gang var levende.

Død gir død – liv gir liv.

Jeg vet ikke.

Bare denne uroen. Hvorfor engasjerer det oss ikke mer? Hvorfor bruker vi ikke all vår tid på å redde det som lever, fremfor å styre mot død og fordervelse?

Mcsøppel sorterer ikke

Hvilken planet lever egentlig McDonalds på? De fleste av oss står flere ganger om dagen og sorterer ut papir, plast, glass, matavfall med mer, av søpla vår. Men slik er det ikke hos den multinasjonale matgiganten. 
ballongen
Når barnefamilier besøker familierestauranten, så må de bare legge igjen sine gode miljøvaner hjemme. Det må da være en ganske kjipt å være så klimamessig akterutseilt?
Det er ikke så ofte jeg besøker McDonald’s-restauranter lenger, men nylig var jeg innom sammen med noen av barnebarna. Små mennesker synes det er stas med hurtigmat servert i fargerike lokaler.
Da søppelberget etter to Happy Meals og menyer til to voksne skulle fjernes, fikk jeg meg en overraskelse. Der nordmenn flest har kildesortering i ryggmargen, var McDonalds-restaurantet blottet for slike muligheter. Alt gikk i samme bøtta – inn i den samme luka med papir, plastsugerør, plastlokk, plastebestikk og matrester.  Ikke en gang panteflaskene fantes det mulighet til å levere inn.
Hallo, hvilken planet lever dere på? Har dere overhodet ikke fulgt med i klimatimen? Har dere et slags fritak fra det vi andre er enige om, og hvem har gitt dere det?
Som familierestaurant burde dere bidra til at den oppvoksende slekt lærer å ta vare på denne jorda, fremfor å leve i en slags miljømessig unntakstilstand. Det må da være skrekkelig dårlig omdømmebygging når foreldre må si til barna sine at: Neida, kjære sønnen min, nå skal du høre: når vi er ute og koser oss så er det ikke så farlig hva som skjer med all søpla. Det er rett og slett umoralsk og et svik mot dem som prøve å gjøre en forskjell.
Såpass frustrert ble jeg at sendte en melding til McDonalds på facebook. Medlemskap i Besteforeldrenes klimaaksjon og støttemedlemskap i Miljøpartiet de grønne, forplikter.
Her er spørsmålet mitt:
Hei McDonalds – det er en ting jeg ikke skjønner. Her står vi ved kjøkkenbenken hjemme og sortere mat, papir, plast i forskjellige dunker og kasser, men når vi besøker dere så er det bare å stappe rubb og rake i samme beholder. Hva gjør dere med søpla deres etter at vi har kastet alt i samme søplekasse. Kildesorterer dere ikke?
Svaret kommer dagen etter:
Hei Øyvind 🙂 McDonald’s jobber aktivt med å kartlegge hvilke tiltak vi kan gjøre mht til avfall, spesielt plast. Vi setter pris på ditt engasjement og bringer med oss ditt forslag videre i arbeidet vi gjør! Du finner også for øvrig mer informasjon om McDonald’s Norge sitt bærekraftarbeid i rapporten «Maten vår» her Ønsker deg fortsatt en fin dag videre 🙂
To smilefjes koster de på seg og altså en 36 siders lekkert designet rapport, med blant annet 9 storfe avbildet. Jeg går ut fra at dette er typiske kuer/okser som de slakter og gjør om til burgere – i følge egne tall produserer de 30.000 burgere i timen – skal noen kuer til for å få til det.
McDonalds skriver godt om hvordan kjøttkveget lever gode liv og at de nå skal gjøre kjøttfeproduksjonen renere og CO2 utslippene senkes. Egentlig er jo kjøttproduksjon til McDonalds produkter et temmelig unødvendig prosjekt, men de skal ha for at de forsøker. Til og med potetene som blir til pomme frites er helt unike, her har de plukket frem en eget art kun for dette formålet.
Ronald_McDonald_got_milk
Ronald McDonald – barnas beste venn!
Men resirkulering holder de altså ikke på med. Men, McDonalds takker for forslaget og skal bringe det videre. Er det mulig? Har ikke adm.dir. Pia Martinsen Mellbye hørt om dette før? I såfall er jeg svært takknemlig for å bidra, McDonalds. Bring «ideen» gjerne videre til RonaldMcDonald også, og hamburgersjefen Steve Easterbrook som etter å ha tatt plass i selskapet har snudd alle ta til seier. I 2017 omsatte McDonald for 5,75 milliarder dollar og hanket inn et overskudd på 1,7 milliarder dollar.
Dere trenger ikke å fortelle noen om at ideen ikke er ny – vi har faktisk kildesortert i en årrekke. Barna lærer om det allerede fra barnehagen.
I følge en pressemelding fra McDonalds internasjonalt fra januar i år, setter McDonalds seg nye klimamål. Her fortelles det at bare 10 prosent av deres 37.000 restauranter jorda rundt resirkulerer. McDonalds har som klimamål at de skal få dette på plass innen 2025. 7 år – SJU ÅR!!! Er det mulig! Burde vært på plass i morra! Med et overskudd på 1,7 milliarder dollar har du litt handlingsrom dersom du vil. 
Mitt valg er å si fra og å droppe McDonalds inntil de skjerper seg. Skikkelige familierestauranter tar miljøansvar og spesielt de som henvender seg til barn i så stor grad som McDonalds!

Påskens saltomortale

love

Når Jesus dør på korset foretar han påskens saltomortale. Gjennom et dødsstup farer han ned i dødsriket, til bunns i all dritt som har eksistert og noen gang kommer til å eksistere, i et gammaglimt renser han hele universet, farer fra Big Bang til siste nanosekund og serverer sitt merkesnodige opp-ned budskap om at den som taper bli vinner.

I dag, 2. søndag etter påske, var jeg så heldig at jeg fikk lov å preke i Askim kirke. Bibelteksten handlet om Peter som utsettes for Jesu «elsker – elsker ikke»-test.

Å tro på Gud er både lett og vanskelig – min erfaring er at det ganske ofte handler om begge deler samtidig – at troen og tvilen løper hånd i hånd. Troen kan være forvirrende og forklarende på samme tid. I vinter fulgte kanskje en god del av dere den danske TV-serien «Herrens veier». Jeg tror den traff mange så sterkt, fordi det var mye kjenne seg igjen i jakten på på tro og meningen med livet. Det var et menneskelig og trosmessig drama, proppet med galskap og levd liv, som berørte meg som et troende menneske.

I dagens bibeltekst handler det om nærkontakt med troen – den handler om å stå ansikt til ansikt og svare på et av tilværelsens grunnleggende spørsmål: Elsker du meg? Er jeg elsket? 

Det er Peter, selve superhelten blant de tolv disiplene til Jesus, som utsettes for den temmelig brutale tros- og kjærlighetskonfrontasjonen. Tre ganger etter hverandre får han spørsmålet:

Elsker du meg?

Har du meg kjær?

Elsker du meg høyere enn de andre?

Jeg lurer på hva jeg selv ville svart dersom Jesus hadde spurt meg. Jeg tror Peter opplevde det  temmelig ydmykende, han hadde tross alt satt livet sitt på vent og gått i fotsporene til Jesus i flere år. Han hadde til og med fått beskjed, direkte fra Jesus om at når han døde var det Peter oppdraget ville hvile på – det var ham Jesus ville bygge sin kirke på. Trolig kjente han mest på skam, for Jesus hadde absolutt grunn til å spørre Peter etter det som hadde skjedd i påsken.

Påskens drama er over, på mange måter var det tross alt happy ending siden Jesus var blitt levende igjen. Men det hadde kostet mye, klippen, Peter hadde sviktet Jesus på det groveste – kun for å redde sitt eget skinn hadde han nektet tre ganger på spørsmål fra forskjellige folk om han hadde noe med Jesus å gjøre. Som vi sang i Bjørn Eidsvågs selvransakende tekst før prekenen: Han svikta då du trengte han – du hadde gitt han alt…

Påskehistorien er fortellingen om Jesus død og oppstandelse. Det som skjer i påsken er selve grunnlaget for den kristne tro – når Jesus dør blir han til liv oss – ehh veldig rare setning det der som så mange andre i påskehistorien – men det skal vi komme tilbake til.

Hovedaktørene i påskens fortelling er Jesus og kjernetroppen hans.

Etter at Jesus ble hyllet som konge på vei til Jerusalem –  ble det færre og færre som holdt følge med ham på vei opp mot korsfestelsen på Golgata. Disiplene henger med et stykke, før de droppe ut, en etter en – de som hadde vandret med Jesus i flere år, de har førstehåndskunnskap – de har hørt hva han har snakket om og sett hva han har gjort – likevel svikter de når Jesus trenger støttespillerne sine som mest? De sovner når lederen og forbildet deres trygler dem om holde seg våkne i Getsemanehagen. Judas selger informasjon om hvor Jesus oppholder seg de siste timene av livet sitt, uten av noen av de andre hindrer ham i det?

Hva slags tro er dette? Hva slags moral er det disse disiplene har?

Men hadde de noe valg, mye var jo allerede forutsagt av disse svikene? De visste jo til og med at en del av dette ville komme.

Jesus og Gud kunne åpenbart kjørt en helt annen linje i påskedagene. Det ville vel vært lett som en plett for Gud å kjøre en seiers-strategi med fullt englekor, himmelsk hærskare og gullgater oppover Golgata. Den allmektige og allestedsnærværende guden kunne feid alle av banen med et knips og ridd inn i nådens soloppgang med seierskrans i håret og et seierssmil fra øre til øre.

Men det skjer ikke.

Det ender i en tragisk suppe av svik, tap, løgn, skam, krenkelse, død og fordervelse.

Gud oppfyller sitt merkesnodige opp-ned budskap gjennom det som skjer med Jesus.  Et budskap om at den minste skal bli den største, den som taper blir vinner, den som vil være størst må bli den minste.

Dette er vanskelig å forstå – men jeg opplever at påskebudskapet er en innertier fordi det treffer meg midt i de dårligste egenskapene jeg har som menneske – egoisme, stolthet, grådighet, hevngjerrighet, løgn, begjær – egenskaper jeg og dere kjenner svært godt til at vi har – og som vi ikke er stolte av.

Når Jesus dør foretar han en åndelig saltomortale – dette er mitt bilde og min teori – men prøv å bli med på den – i trosbekjennelsen som vi leste sammen i begynnelsen av dagens gudstjeneste fortelles det om denne. I teksten om Jesus sier vi: 

Pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, for ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen. 

Saltomortale betyr dødsstup – hvis du tar en salto utsetter du deg for betydelig risiko – det gjør Jesus når han dør på korset. 

I det livet ebber ut, stuper han helt til bunns i all tenkelig dritt som har eksistert og kommert til å eksistere i vår tilværelse, han farer gjennom alle deler av vårt univers, 13,7 milliarder år tilbake i tiden til Big Bang –  og helt frem til tidens ende, han berører alle sider av våre menneskelige liv, han har en snarvisitt hos Gud før han vender tilbake til det jordiske livet. 

Jesus er tidenes superhelt – han blir en vinner ved å tape, en som viser sin styrke ved å være svak, han blir levende ved å dø – han utfører den sterkeste og mest tragiske kjærlighetsgjerningen: går i døden for den dødsdømte – han dør i stedet for de han elsker.

Jeg tror på denne ganske usannsynlige røverhistorien som låter som et filmmanus til en fantasyfilm, den inspirerer meg, gir meg verdier, energi og mot til å leve og finne ut av mitt eget liv.

Å være kristen er ikke å mestre og å oppfylle noen bestemte kriterier. Påskefortellingen viser tydelig at Gud har tror på folk flest, han leter ikke etter plettfrie dydsmønstre som aldri har gjort en tabbe i stort eller smått

– å tro på Jesus innebærer å vippe seg selv ut av fokus og fokusere på de andre, de som er rundt oss, den som kalles min neste og spørre: hva vil du jeg skal gjøre for deg.

Jeg har vært kristen i hele mitt liv. Da jeg var barn var det lett og trygt å tro, da jeg kom i puberteten ble det vanskeligere fordi min utvikling gikk en annen vei enn den dydige og moralske kristendommen jeg vokste opp, som ungdom flest ville jeg utforske livet mitt, kroppen min og møte andre spennende mennesker – da møtte jeg synden helt konkret i form av sex, alkohol og fest.

Den formen for kristendom gav meg først og fremst en betydelig bagasje med skam som jeg har båret med meg og fremdeles bærer på, for jeg klarte ikke å alltid på alle områder å leve opp til de idealene. Denne formen for kristendom gav meg et negativt åndelig og psykisk selvbilde. 

Det grunnleggende prinsippet for påskens budskap er at mennesket ikke klarer å leve opp til de idealene Gud hadde satt opp. Det var ingen som klarte å leve helt etter de ti bud, det var umulig, og Gud hadde ikke skapt mennesket som en viljeløs robot, men som et menneske med fri vilje.

Vi vet at fri vilje betyr at vi kan velge rett og vi kan velge galt.

Og vi vet at religion kan brukes som et av de sterkeste maktmidlene vi mennesker har.

Når Jesus dør på korset kaster Gud den gamle religionen ut døra, men han kaster ikke barnet ut med badevannet som vi pleier å si.

Gud beholder budene som rettesnor, verdisystem og ramme for vår tilværelse. Samtidig likestiller han det å elske Gud med det å elske sin neste – i første korinterbrev kan vi lese kjærlighetens høysang –

– en svært utfordrende tekst som sier at vi gjerne kan:

forsøke å vinne verdensmesterskapet i tro og håp, men hvis vi ikke har kjærlighet og evne til å elske vår neste så er det ikke noe verdt. 

Hva er synd i dag, hva er det Gud vil vi skal stå opp for, hva skal vi kjempe mot eller for? Synd er det som ødelegger mellom oss mennesker, synd er det som ødelegge for andre mennesker, som holder mennesket nede, som undertrykker, krenker, bryter ned, ødelegger livsgrunnlag, skader livet, naturen, jorda vår – det er de samme tingene som vi finner i påskehistorien: Egoisme, grådighet, løgn, svik.

For hver gang Peter bekrefter at han elsker Jesus, får han et oppdrag. Den som tror får et oppdrag. Her i Askim kaller vi det også en visjon, den sier at

«I Askim menighet vil vi møte alle mennesker med tro, håp og kjærlighet. Vi vil skape mer himmel på jord.»

Tro det eller ei, men målet for det som skjer her i kirken skal være

«å skape inkluderende og trygge rom for tro

«gi håp til menneskene som bor i byen vår»

«vise hva Guds kjærlighet og omsorg betyr i konkrete ord og handlinger»

Dette forplikter og er lett å sjekke – dersom de 10.000 kirkemedlemmene i Askim kommune ikke opplever av kirken er inkluderende og trygg for deres tro, så må vi legge oss i selen – alle sammen, både de som tilhører kjernetroppene og de som er innom av og til – her er alle like mye verd og alles stemmer skal høres.

Dersom vi ikke gir håp til alle som bor i byen vår har vi mye å ta tak i. Og hvordan kommer Guds kjærlighet og omsorg egentlig til uttrykk i konkrete ord handlinger for dere som sitter her i benkeradene i dag?

I denne gudstjenesten inviterer vi til nattverd. Hvem kan komme dit? Alle som ønsker det. Husk på at Jesus hadde sitt siste måltid – det som ble den første nattverden – sammen med denne disippelgjengen som han visste ville svikte ham når han trengte dem mest.

Vi har dåp i dag. De bittesmå barna blir døpt inn Guds kirke uten å måttenoen form for test eller godkjenning.

Jeg tror på Gud, og jeg tror på mennesket, jeg tror vi kan være bærere av godhet og nestekjærlighet, jeg tror vi kan velge det gode, jeg tror vi kan stille opp for andre, jeg tror vi kan velge det som gjør andre bedre, jeg tror vi kan klare å se de store og de små sammenhengende, jeg tror vi kan heie hverandre frem gjennom vanskelige valg og etiske utfordringer.

Jeg tror vi står foran store utfordringer i tiden fremover – da trenger vi hverandre og nestekjærligheten. Denne uken markerte verden at det var 50 år siden Martin Luther King ble skutt og drept. Han kjempet for den svarte befolkingens rettigheter i USA. Hans tale med ordene «I have a dream» er noe av det kraftigste som er sagt om likhet og rettferdighet. Hans metode var å ikke bruke vold – det gjorde budskapet ekstra sterkt.

Jeg tror vi kan leve liv der vi inspireres av hverandre, mennesker som Martin Luther King og Jesus. Jeg tror vi trenger det mer enn noen gang.

Kjære Indre Østfold kommune!

Takk for udatert og uadressert brev i postkassen min, onsdag 21. februar. Det var spennende, det er sjelden jeg får brev på papir nå, og første gangen det kommer fra deg. Jeg la merke til at brevarket var prydet med det jeg forstår er det nye kommunevåpenet; en slags regnbuefarget blomst –  oppe i venstre hjørnet. img_9821.jpg
Er litt usikker på hvordan en bjørn, en ambolt, tre spyd og fire elver ble til dette? Selv om de lokale røttene kan savnes, er jeg takknemlig for at kommunen legger vekt på symbolikk som klart signalisere mangfold og inkludering.

På forsiden smiler fem ordførere mot meg, om enn i et litt sammenklemt bilde (det er viktig å være nøye på bildeformater og layout når man skal gjøre seg lekker for innbyggerne og spesielt med tanke på de som er på bildet slik at de ikke blir kortere og bredere enn de vi virkeligheten er), men vi forstår jo at stemningen kanskje er litt trykket, da fire skal ut og kun en får lov å smykke seg med ordfører-kjede og klubbe i 2020. Hvordan skal egentlig det foregå?

I begynnelsen skrive du at «Ja takk, begge deler» kunne vært mottoet til den nye kommunen. Men etter å ha lest hele brevet klarer jeg ikke å finne ut hva mottoet egentlig er. For meg ser det ut til at prosessen hittil har veldig mange møter, og ordet prosjekt blir nevnt 15 ganger på de 15 linjene på brevets bakside. Er det kanskje det som er mottoet:  «Ja takk, til mange møter og prosjekter»

Du skriver at du er opptatt av «god kommunikasjon om byggingen av en ny kommune til innbyggerne». Men jeg må si jeg synes det er litt vanskelig å forstå hva det egentlig er du prøve å fortelle meg i brevet ditt. Det blir noe post-kort-aktig over det, som når noen skriver hjem fra syden og forteller hva de holder på med i ferien:

«Hei! Vi har det fint, vi sitter her på stolene våre og driver med prosjektene våre. PS: Alle tok med PC. Hils, klemz fra kommunen!»

For det har jeg forstått, at prosjekt er et viktig ord for deg, og jeg blir enda mer sikker på det når jeg går inn på «Prosjektportalen» www.io.kommune.no – her skal jeg kunne følge med på «alt som skjer i prosjektet». Her kan vi blant annet lese:

Den administrative delen av prosjektet organiseres i ulike delprosjekter, på lik linje som de politiske delprosjektene. Det oppnevnes en delprosjektleder for hvert delprosjekt. Delprosjektledere frikjøpes fra deler av sin stilling for å kunne prioritere prosjektarbeidet. Graden av frikjøp avhenger av størrelsen på prosjektet, milepæler for levering, som skal ledes og det økonomiske handlingsrommet. (red.anm. mine uthevinger)

Heldigvis kan prosjektportalen oversettes til 104 språk, jeg prøvde både svensk, skotsk gælisk og kreol uten at jeg ble klokere av slike formuleringer – og jeg skal være så redelig med deg å opplyse at jeg jobber med informasjonsformidling hver dag.

Målet med prosjektet er å lage en kommune som «skal være en fremtidsrettet og effektiv tjenesteleverandør, som utvikler levende lokalsamfunn og attraktive arbeidsplasser». Veien fremover er sikkert belagt med gode intensjoner, men brevet fra deg oppleves bare som et avkrysningspunkt på en sjekkliste fra kommunaldepartementet. Det er så mange ord men så vanskelig å forstå.. Slik også med «prosjektportalen», et byråkratspråk uten sidestykke, illustrert med intetsigende byråbilder fra ingensteds – hvor ble det av fabrikkpipa i Askim, kornsiloene i Eidsberg, vakre Hobøl kirke og bygdemuseet i Trøgstad, og Spyderberg prestegård – dype skoger og urbane byer? Hvor ble det av engasjementet, historiene, hjerteslaget og visjonene?

Det er 676 dager igjen til du står der i all din prakt som Indre Østfold kommune. Jeg har respekt for og skjønner at du har mye å gjøre. Askim-ordføreren forteller på nettsiden din at det var 300 sider med saksdokumenter og 200 sider vedlegg til siste møte i fellesnnemda. Det er imponerende at politikerne våre forstår og klarer å sette seg inn i så mange og kompliserte ting – ære være dem for det!

Jeg skjønner at jeg må følge med deg videre fremover. Neste møte er «Partssammensatt utvalg» i kantina på Trøgstad kommune. Kan jeg benke meg foran skjermen og følge det i farger på Indre Østfold kommune-tv eller er det bare å troppe opp? Det står ingenting om hvilke møter jeg er velkommen til eller hva som skal vise på kanalen.

Hvis jeg skal velge mellom de fire adjektivene du vil skal kjennetegne deg med, så kan du gjerne droppe «fremtidsrettet», «effektiv» og «attraktiv» – jeg tror du har mer å gå på når det gjelder «levende» og ville nok plassert det fremst.

Vennlig hilsen

Øyvind Woie, innbygger

PS. Gleder meg til neste brev fra deg! Skriv snart!

Eskimonika – en cool dame fra fortiden?

eskimonikaisI Norge brukes en eskimo for å selge is til sommervarme gutter og jenter.

Nylig traff jeg på hun her igjen (se bildet). Skal innrømme at jeg ikke har tenkt noe særlig på henne i vintersesongen. Jeg var på Huk, ei skikkelig mangfoldsstrand med plass til hele den norske manfoldighetsbefolkningen. Der stod hun, strategisk plassert utenfor Hukoddden kiosk, med en meterhøy sjokolade Krone-is i armene. Det så slitsom og svett ut i sommervarmen, der hun poserte med et knallrødt smil over leppene. Eskimonika var iført gul pelsdrakt og noe som ligner på samiske skaller? Hun var svært synlig, midt i mangfoldet.

eksimonika1936

I følge Diplom-Is så Eskimonika dagens  lys allerede i 1936. Hun ble «født» etter en ekskursjon til Danmark og skulle symbolisere «Ild mot is – kulde mot varme». Siden har hun frontet isprodusenten, som nå eies av Tine. I 2010 feiret Diplom-Is 80 år. Da ble Eskimonika redesignet med litt mer rufset lugg og roser i kinnene.

Er det ikke egentlig litt utrolig at denne lille,eskimonika smilende piken med inuitt-look har overlevd «Bongo fra Kongo» og negerdebatten. Hadde hun hett «Neger-onika» eller «Same-sara» hadde hun trolig for lengst gått i graven. Men Diplom-is holder fast på å bruke eskimoer i markedsføringen av de kjølige godsakene sine.
I fjor fikk Frisko, en dansk isprodusent, på pukkelen og ble kalt rasister fordi de kaller en pinne-is «Kæmpe-eskimo» – Frisko nektet naturligvis og holder fremdeles hardt på sin populære pinne. Og i USA har det over lengre tid vært et hardkjør mot firmaer som bruker urbefolkning eller spesifikke etniske trekk eller grupper i sin markedsføring og sitt varemerke. Både Uncle Bens ris og den vovede Chiquita banadamen har fått gjennomgå skriver Business Insider
Representanter for inuitter i Canada har bedt det kanadiske fotball-laget Edmonton Eskimos om å skifte navn. Mange historikere mener ordet eskimo ikke har noen god klang og at det betyr «de som spiser rått kjøtt».
Hvor lenge holder Eskimonika stand med sine fristende iskremer?