Hva er meningen med livet? Mer eller mindre…

Jeg trodde troen min hadde alle svarene da jeg mistet foreldrene mine. Slik ble det ikke, jeg fikk bare enda flere spørsmål.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har alltid vært en fyr som har hatt meningen med livet på stell. Muligens er det et alderdomstegn at man begynner å tenke på den slags. Men helt fra tidlig barndom har jeg reflektert både høyt eller helt stille rundt dette eksistensielle spørsmålet. Og lenge trodde jeg at jeg visste akkurat hva svaret var.

For meg har det vært uløselig knyttet til tro, et valgt og ønsket kristent livssyn, et kompass av gammel lærdom – nedarvet gjennom generasjoner basert på en gammel fortelling om en Menneskegud som gjennom historiens dypeste saltomortale, selve dødsstupet, fór ned til dødsriket og helt til ytterkanten av universets grenser – for å vise oss hva den aller største kjærligheten er – å gi sitt eget liv for den andre.

Min troshistorie er for lang til å gjennomgås her, men den startet allerede ved fødselen og har blitt bygget sten for sten gjennom en trygg barne- og ungdomstid. Far og mor delte raust av en glad og positiv kristendom.

For tre år siden falt faren min ut av tiden, bokstavelig talt, fra seks meters høyde mot et betonggulv. Året før døde mor, brått og plutselig av et hjerte som plutselig en søndag sa stopp og ikke lenger ville banke blodet rundt i kroppen hennes.

Krefter fra disse dramatiske opplevelsene traff troen min og satte i gang tanker jeg ikke trodde jeg skulle få. Tanker jeg overhodet ikke var forberedt på.

Brått var min viktigste fanklubb borte.

Faren min var kristentroens lokale svar på Mahatma Gandhi. Gjennom livets ups and downs levde han slik jeg så det: med det andre kinnet vendt til.

Tenkte og snakke godt om alle, drev søndagsskole, ungdomsklubb, deltok i kristent forenings og organisasjonsliv lokalt og nasjonalt, hjalp rusmisbrukere og fyllefanter, gav rikelig i kollekt og givertjenester. Mor hadde de samme egenskapene, men mer i det stille.

Hva er meningen med livet når sånne folk må dø? Kastes mot et betongulv – en sterk og frisk kropp med muskler som en veltrimmet vektløfter. Med mange år med mulighet for fortsatt utøvelse av nestekjærlighet og gode gjerninger?

Hvorfor rammes vi av ulykker? Hvorfor så mye lidelse og smerter? Hvorfor skal vi måtte leve, når det er så vanvittig smertefullt å skilles? Hvorfor skal det være så usigelig vondt å møte døden hvis du tror at du skal møtes igjen?

Jeg trodde jeg hadde svarene på det, før det skjedde – men da det skjedde hadde jeg ingen svar i det hele tatt. Bare masse ubehagelige spørsmål, ingen trøst fra Gud i trosbagasjen en gang. Hvor ble det av håpet, evigheten, oppstandelsen, paradiset? Hvorfor ramlet dette vekk samtidig?

Det handlet aldri om et ønske om å dø selv, men om at store deler av troen min kollapset og jeg vet ikke helt om den er på plass ennå.

Jeg tror ikke det, den er annerledes, mindre skråsikker, mer ydmyk, mindre opptatt av at jeg er sentrum i universet og mer tvilende til at Guds øye våker over akkurat meg, siden det er så veldig mange andre som kan trenge akkurat det så mye mer enn meg. Jeg tenker spesielt på den flyktningefamilien som akkurat nå kjøper de tre redningsvestene som ikke kommer til å flyte hvis den dårlige gummibåten de skal reise over middelhavet velter. Eller mine kristne brødre og søstre i Malawi som vet at sultkatastrofen nærmer seg fordi avlingene har slått feil og det snart ikke finnes mat. Slike folk trenger Guds øye så mye mer enn meg.

Men i fjor sommer skjedde det noe merkelig. Jeg kom på sporet av noe som gav mening. Det skjedde bak garasjen, langt inne i et viltvoksende og frodig villbringebærkratt. Jeg lette ikke etter meningen, men bringebær – og lærte at man kan finne noe viktig på steder en ikke trodde at det fantes noe å hente.

Bak stikkende stengler og høyreiste brennesler, så jeg plutselig noe som kunne bringe meg videre. Hver sommer sloss vi – altså jeg og bringerbærkrattet – om hvor grensa mellom skog og hage skal gå. I fjor overtok skogen ledelsen. Fordelen med villnisset er at det er bær på det.

Jeg bøyde meg ned, lirket de vakre, røde bærene ytterst på busken av de hvite tappene. Plukket rent, og gravde meg lenger inn for å finne mer.

Der inne, i det grønne buskaset bugnet det. Plutselig var tanken der – hvorfor står dere her inne, dekket til av blader og torner. Uten mulighet til å bli sett og komme til nytte. Hva er meningen med en slik tilværelse?

For at jeg skulle finne dere? Høste, smake og spise og kjenne at jeg lever? For å være en del av større helhet – naturens livsyklus – skaperverket.

For å vokse, blomstre, bære frukt, sette frø og bli til jord så andre kan vokse, bære frukt, sette frø og bli til jord igjen.

Det var en befrielse å finne nye perspektiver som krevde plass i bevisstheten og presset gammelt skrot og tankespinn til side.

Samtidig var og er dét krevende, for en som alltid har hatt meningen med livet på stell – som er velformulert, reflektert og liker å gå på dype farvann i møte med livet – å våge å slippe tak i egne teorier og tankebaner, slippe kontrollen – å tørre å begynne å lete andre steder – og akseptere at stedene like gjerne kan være Einsteins relativitetsteori, Bibel eller et bringebærkratt – bak en garasje på liten flekk av vår enorme, levende klode.

 

 

Ich bin ein hamster

dino

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle havne her. At dette skulle bli et valg i mitt liv! Det var helt utenkelig.

Jeg vet ikke helt hvordan det begynte, men presset hadde nok vært der en stund. Trolig henger det også sammen med en medieskapt midtlivskrise, frykten for ikke å få realisert alt i løpet av vårt korte livsløp, ankomst av barnebarn og angsten for svikt i vitale organer i hjerte- og lungeregionen. Kort sagt; fryktmotivert.

Jeg har aldri trent i hele mitt liv, ikke jogget, løpt maraton, hel eller halv, løftet på jern eller slått et slag for karate.

Jeg står helt stille, samtidig beina beveger seg under meg. Blikket er fokusert på et grønt ”Nødutgang” skilt – men jeg har ikke behov for å rømme. Musklene verker, munnen er tørr, svetten flommer og svir på vei inn i opphovnede øyne.

Jeg halveis snubler og småløper med en fart på 7,4 kilometer i timen, jeg vet at det er for lav fart til å kvalifisere til løping, men for meg holder det. Jeg beveger meg ikke en millimeter.

Jeg har skrevet mange og ganske stygge saker og artikler om kroppspress og treningsukultur, toppidrett m.m. Jeg var faktisk en en av de første som var i medieklinsj med Kari Jaquesson da hun lanserte Tjukkholmen på TV. Jeg dømte det nord og ned. Nå er det jeg som synder – mea culpa!

Jeg har aldri trent i hele mitt liv, ikke jogget, løpt maraton, hel eller halv, løftet på jern eller slått et slag for karate. Gymkarakterene har det ikke vært noe å si på, og jeg var populær på kanonballlaget på grunn av min kroppslige tyngde.

Mitt liv har vært på et idrettslige sparebluss, også interessemessig. Som journalist i Vårt Land hadde jeg en stående avtale, eller kanskje var det en ordre, med redaktørene om at jeg aldri skulle skrive en eneste sportssak – ikke først og fremst for min del, men for avisens skyld.

Mine barn har maks fått lov til å spille fotball i løkkeserien – høyere divisjoner enn det har jeg passivt forhindret dem fra å delta i. Noe prøvde seg også på håndball et par minutter, men det var det.

Da jeg satte min føtter på en tredemølle, trådte jeg over et av mitt livs store terskler. Det var nesten like skremmende som å gå frem til predikanten på et vekkelsesmøte. Bildet av å se meg selv inne i et muskelbyggende, rompestrammende, selvopptatt kroppsunivers fantes ikke i min fantasi.

Med det er faktisk nesten hyggeligere å komme dit enn å gå i kirka. Innenfor inngangsdøra står ei blid jente og sier ”Velkommen!” eller ”Så fint å se deg!”. Har jeg ikke vært der på ei uke, dukker det frem oppmuntrende tekstmeldinger på mobilen: ”Hei, du har ikke vært hos oss den siste uka. Vi håper alt er bra med deg?” Har jeg noen gang blitt etterspurt slik hvis min plass i kirkebenken var tom på en søndag?

Jeg treffer mer kjentfolk her enn i herrens hus. Alle har et felles mål, – vi tilber og pleier kroppens tempel. Time etter time, kilo etter kilo, mil etter mil, bøy etter tøy, spinn for spinn. Jeg bruker faktisk mer tid i treningsstudio enn på mitt åndelige liv. Eller det siste er en sannhet med modifikasjoner, for jeg traver i vei, løfter og drar i stropper med tunge vekter, akkompagnert av NRKs tyngste podkaster. Jeg blir med Jostein Gaarder inn i P2s Salongen når stigningen på tredemøllens treningsprogram når sitt toppunkt. Jeg seiler av sted ut i vitenskapen og filosofiens mange rom med programlederne i Ekko. I bakgrunnen støyer Avicii. Morgenandakten har jeg også vært innom.

Har jeg ikke vært der på ei uke, dukker det frem oppmuntrende tekstmeldinger på mobilen: ”Hei, du har ikke vært hos oss den siste uka. Vi håper alt er bra med deg?” Har jeg noen gang blitt etterspurt slik hvis min plass i kirkebenken var tom på en søndag?

Time etter time befinner jeg meg i min lille kroppsboble uten kontakt med omverdenen. Og det kjennes fint ut. Det gir overskudd både til hode og kropp. Det har jeg hørt om, men aldri trodd på.

Gunnar, treneren min, kommer bortom når jeg presser 48 kilo på runde tre a´15 ganger. ”Åssen går det a? Går bra eller?” Det ser sikkert ikke slik ut. Pulsen raser og knotten er rød. ”Joa,”sier jeg. Snakker om flow og flyt så hårene reiser seg på Gunnar.

Deretter er det innspurten. En halvtime på tredemølla. ”De siste fem minuttene skal du kjenn det skikkelig”, minner Gunnar meg på. Deretter begynner rullebåndet å rulle, beina settes i bevegelse og jeg snubler av gårde med erfaringen av at det går an å gjøre endringer i livet sitt og ta tak – som gulrot på ei stang foran meg.

 

Pakkeleken

fashion

Husker du hva du fikk til jul i fjor? Ikke jeg heller.

Denne kommmentaren skrev jeg til Vårt Land i desember 2009. Tror nok den har noen gode poenger fremdeles, selv om forbruket har økt og hva som er årets julegavetrender er annerledes.

Ifølge julegavebarometeret til TNS-Gallup var fire av ti på julehandel allerede i november. Forrige uke var 75 prosent av oss på pakkejakt. Pakkeleken har vært i gang lenge. Statistisk sentralbyrå (SSB) anslår at vi svir av 43,8 milliarder i desember, 9245 kroner pr. person. Hovedorganisasjonen for handel og tjenester i Norge (HSH) mener vi bruker 11,9 milliarder kroner av dette, eller 2500 kroner pr. nordmann til julegaver og julefest.

Julepakkejakt er en krevende sport. Antallet kriterier som skal innfris er lengre enn ungenes ønskeliste. Her er noen:

  • Bak julepapiret skal det helst befinne seg noe som gir hakeslepp når papiret slites av på julaften.
  • Det skal være noe mottakeren ikke har fra før av. Den bør ikke være for dyr, men samtidig ikke for billig.
  • Dem du setter mest pris på skal helst få finere presanger enn dem du ikke har så nært forhold til.
  • Gaven til mor kan være praktisk, men bør helst være personlig. Fedre kan få noe som gir et lite spark bak. Tenåringer krever gaver som styrker deres sosiale status.
  • De minste vil ha gaver de har sett på barne-TV.
  • En grunnregel er at gaven skal ha designerpreg og helst være miljøvennlig.

Juleminner. Med fare for å skuffe mange julegavegivere våger jeg å avsløre at det er svært få julegaver som har brent seg fast i mine juleminner.

Jeg kommer fra en stor familie. Trolig har jeg mottatt 10-15 julegaver hver jul. Til sammen 5-600 pakker som kan ha inneholdt ullsokker, spill, underbukser, lekebiler, kjøkkenutstyr, skjorter, frimerker, ski, kjelker og akebrett m.m.
Men det er ytterst få julegaver jeg virkelig husker.
En gang fikk jeg en globus av en gammel tante. Problemet var bare at jeg ikke forsto hvorfor jeg trengte den. Globusen husker jeg fordi jeg fikk så dårlig samvittighet.
Jeg kan også huske en fin trekjelke – mest fordi den hadde så dårlig glid.
En jul gravde foreldrene mine svært dypt i pengepungen. Vi fikk et Märklin togsett, en runding med skinner, lokomotiv og tre vogner en himmelsk gave til guttene i familien.
Ellers er det ganske tomt fra de første 25 årene av mitt liv.

Mannegaver. Kanskje er dette noe vi menn sliter mest med. Ifølge tall og myter er det mannfolkene som sliter mest med å kjøpe gavene, vi kjøper færrest og dyrest gaver. Det er vi som står på Statoil på julaften og leter febrilsk etter julegaven vi glemte.
Med egne barn dukker sterke julegaveminner opp. Jeg husker forgylte håndavtrykk i gips, pakket i rødt silkepapir. Ikke akkurat PH-design men klattet sammen med god hjelp fra barnehagetantene. En sinnatagg av en vattkuleengel fløy også inn i hjertet mitt.

Gaverespekt. Trolig legger vi for mye i julegavene våre. Både av penger og innsats. Vi lar oss kjøpe av reklamens budskap om hvor viktig det er å finne den rette gaven.
For all del, jeg har stor respekt for dem som legger sjel og flid i å gjøre gode valg og har lure tanker bak innsatsen sin. De får god respons og dype bukk for det.
Men kanskje det kan være en trøst at pakkene ikke betyr så mye for oss i det lange løp. Den dagen vi er klare til å pakkes inn for siste gang, er det så langt jeg vet ingen som tenker på hva slags julegaver du ga eller fikk.

Alt tyder på at de fleste av oss vil sitte igjen med minst en spikermatte og noe krims krams fra Nille (lavprisbutikkene er årets julevinnere}. Ingen får boka til Ari Behn. Mange får mini-PC, iPod og Playstation 3 Slim. De minste får Hinkelpinkel fra «Drømmehagen» og kan sove trygt i «Jul i svingen»-sengetøy reklamefrie NRK har stor påvirkningskraft på norske barneforeldres kjøpsvalg.

Aqua Velva. Hvis vi river av julepapiret så er jo den beste julegaven å få mulighet til å være sammen med dem vi setter pris på. Det er alle enig i. Og det er nettopp det de som ikke har den muligheten, sier de savner mest.
Men jeg kommer til å takke like oppriktig og ekte for gavene som faren min gjorde, da han fikk slips og Aqua Velva 15. året på rad. Det lover jeg.

Barna som aldri kom hjem

alla

20. november er det nøyaktig 66 år siden en av de største flyulykkene i Norge. 27 jødiske barn og en besetning på syv voksne mistet livet i en dramatisk ulykke på Hurumlandet 20. november, klokken 18.30, 1949.

Bare lille Isaac overlevde.

Målet for barnas reise var det lovede land – den nye staten Israel. Først skulle de på et helsebringende opphold ved Grefsrudleiren i Holmestrand før de etter åtte måneder i Norge reiste ned til foreldrene som hadde dratt i forveien til Israel.

Barna var håpet og fremtiden etter nazistenes jødeutryddelser og ble samlet sammen fra hele Europa. De som omkom på Hurum kom fra Tunis

For mange er dette en skjult historie. Jeg ble kjent med den i oppveksten min på Filtvet på Hurum.

På skolen fikk vi med jevne mellomrom høre om flyulykken der en gutt hadde overlevd på mirakuløst vis. At det var 27 andre barn på det flyet fikk jeg aldri med meg.

isak sykehus
Isaac Allal på Drammen sykehus etter å ha tilbrakt tre netter helt alene utendørs i skogen i den kalde norske novembernatta

Da jeg jobbet som journalist dukket historien opp igjen. Og ved 60 års markeringen hadde jeg en omfattende «Hovedsak» i Vårt Land med oppfølgere.

Jeg gir en smakebit på historien, som har utviklet seg videre. Nye undersøkelser og kontakter har gitt meg mer informasjon men også skapt nye spørsmål. Et av dem er hvorfor barnas kropper ikke ble sendt til Israel slik foreldrene ønsket, men ble sendt til Tunis der de i dag ligger begravet? Et annet gjelder årsaken til ulykken; etter å ha lest havarirapporten er det vanskelig å forstå at en så erfaren pilot som har flydd flere ganger til Oslo skulle gjøre en så alvorlig feil å fly for lavt?

Jeg har mye informasjon, men trenger mer. Kjenner du til denne saken, har tips eller har hørt noe, så ta kontakt på woiwoie@gmail.com. Jeg jobber videre med prosjektet og skriver på et større manus. Hva det blir til vet jeg ikke ennå, men etter å ha vært i Israel og møtt en av mødrene til to av barna som omkom – en mor som aldri har fikk se igjen barna sine, hverken levende eller døde, etter at hun overleverte de til dem som skulle gi dem og henne en ny fremtid – så kjenner jeg at dette er mer enn en ide og et manuskript – dette har fulgt meg fra jeg var barn og vil alltid være der.

Vi starter akkurat der, ved flytrappen når mødrene og fedrene overgir barna sin til Europahjelpen, den israelske innvandringsorganisasjonen Youth Aliah og den jødiske hjelpeorganisasjonen «American Joint Distribution Committee» som skal ta  dem til det lovede landet.

El_aouina_parking
El Aouina – reisens start

El Aouina, Tunis, 20 november 1949, kl. 02.20

Den beksvarte, nordafrikansk novembernatten omkranser El Aouina flyplassen i Tunis. Et Douglas DC-47A, også kalt Dakota, med nasjonalitetsmerke PH-TFA er klar for avgang.

28 små passasjerer er på vei inn i det nederlandske flyet. Engstelige, jødiske barneøyne søker i mørket etter mor og far. De trår forsiktig opp flytrappen og inn i flykabinen.

Flyvertinnene er byttet ut med tre sosialarbeidere. Norske Lise Schwartz-Jensen-Jensen, og de to jødiske kvinnene Miriam Zaioutz og Cohen Coudar skal sørge for at barnepassasjerene er trygge på sitt livs første flyreise. Barna er fra 7–12 år.

Fremme i cockpiten sitter kaptein Lodewiijk Johan Frouws. Besetningen er klar for takeoff. Sammen med styrmann Arie van de Touw, radiotelegrafist Max Westenberg og flymaskinist Klaas Hermanus Stukje gjennomgår kapteinen normale avgangsprosedyrer.
Opprinnelig avgangstid var 02.00. Men flyet er forsinket på grunn av at det lengre tid å få barna om bord. I tillegg må en radioantenne repareres.

Klokken 02.20 brøler det fra de to 14-sylinders Pratt&Whitney motorene. Begge er nyoverhalt og så godt som nye, med bare 50 timer i luften. Kaptein Frouws trekker i stikka. PH-TFA fra Aero Holland blir en blinkende stjerne på nattehimmelen. Reisen mot det lovede land har begynt. Første stopp er Brussel.
På bakken, ved den hvite flyplassbygningen følger bekymrede mammaer og papper flyet som blir borte i mørket. De vinker og vinker. Noen gråter. Vil de få møte sine kjære små igjen i Israel? Var det riktig å sende dem av sted? Spørsmålene er mange – åtte måneder i et land langt mot nord er lenge.

Tofte i Hurum, 20. november 1949, kl. 17.55
16. åringen Iver Wittussen er på vei ut av butikken. Utenfor venter kameratene. Plutselig hører de et voldsomt bråk.
– Det kom et fly så lavt at vi la oss ned på veien. Flyet bråkte noe veldig. Vi bøyde oss ned, helt instinktivt, forteller øyenvitnet Wittussen til Vårt Land.
Flyulykken har brent seg fast i minnet hans.

Samme dag var Lucy Eriksen på søndagsbesøk hos sine foreldre. De bor noen kilometer lenger nord. Hurumlandet er omkranset av Oslofjorden i øst og Drammensfjorden i vest.
– Vi hadde på følelsen av at det skulle ta med seg pipa og hele huset. Far kom løpende inn og sa at han måtte huke seg ned da flyet gikk over ham. Han trodde ikke det flyet kunne komme langt, forteller Lucy Eriksen til Vårt Land, 60 år etter.

Sekunder senere treffer flyets venstre vingespiss et tre i sju meters høyde. Balanseroret ble revet av.
Luftfartsinspektørens rapport fra 1. november 1950 beskriver hvordan piloten trolig gir full gass for å få flyet opp i luften igjen.
«Da trærnes høyde øket, har dette ikke hatt noen virkning, idet flyet etter hvert fikk store skader», skriver luftfartsinspektør Alf Heum.

Den siste strekningen er ekstrem. «Flyet har videre på sin vei fremover krenget mer og mer over til høyre, for til slutt å ta bakken med høyre vingespiss, hvoretter det er begynt å slå hjul om denne spiss. Denne bevegelsen er stoppet i det flyet sto loddrett». skriver Heum.
Dakotaen lager en nesten 200 meter lang gate gjennom skogen og går i oppløsning. Bare halen er nesten intakt. Flere av barna faller ut av flyet, før det smadres i et bekkeleie i bunnen av en skråning.

Brussel i Belgia, 20. november 1949, kl. 10.45
Få timer tidligere virket det meste normalt. Dakotaen mellomlander i Brussel etter 8 timer og 25 minutters flyging. Det har vært en strabasiøs reise for de små. Besetningen får hjelp av sykepleiere fra flyselskapet Sabena. Alle barna har vært luftsyke.
Flyet fylles opp med drivstoff, værmelding innhentes og reiseplan settes opp. Kaptein Frouws skal holde seg i 11.000 fots høyde og navigere etter flyets instrumenter. Fornebu er innen rekkevidde i løpet av 4 timer og 15 minutter.

Klokken 13.56 tar flyet av.
I Luftfartsinspektørens rapport bemerkes det at besetningen virker usikre på hvor de skal fly. Dette skjer allerede på den første etappen fra Tunisia. Piloten endrer flere ganger høyde og ber om endring i reiseplanen. Han spør også om å få fly etter visuelle flyregler, det vil si å fly uten bruk av flyets instrumenter, men å navigere etter kart.

På vei inn Oslofjorden ligger flyet for lavt. Men flygeledelsen på Fornebu følger ikke rutinene de skal for å gjøre piloten oppmerksom på dette. De tror flyet med barna ligger på cirka 700 meters høyde, slik planen og reglene tilsier.
Pilotens kart har for dårlig markering av høydeforskjellene på det kuperte Hurumlandet. Flygelederen forutsetter, uten å sjekke opp, at besetningen navigerer etter instrumentene. I tillegg tror han flyet forholder seg til reglene for norsk luftrom og bruker instrumentene fordi dagslyset er i ferd med å forsvinne.
Like før all kontakt blir brutt hører Fornebu svakt over radio at PH-TFA rapporterer om en høyde på 304,8 meter over havet.
Ifølge øyenvitner holder flyet meget lav høyde opp Oslofjorden. Årsaken er at piloten må fly under skydekket og at mørket er i ferd med å falle på.

På grunn av problemer med radioen har trolig ikke telegrafisten fått med seg at vinden øker på fra øst, nordøst, når Aero-Holland maskinen nærmer seg Hurum. Flyet driver av mot vest, og innover Hurumlandet.
«… for å gjennomføre sin kontaktflyging har kapteinen presset flyet lengre ned for å holde det under skyene, og da konturer på grunn av regn, mørket og tåken er utvisket, er flyet – uten at kapteinen har vært oppmerksom på dette – kommet over land i en høyde som var for lav for å undgå sammenstøt med bakken», skriver luftfartsinspektør Heum i sin rapport.
Heum konkluderer med at flygeledelsen ved Fornebus «passivitet må komme i betraktning som en medvirkende årsak til ulykken». Dette er lite fremme i media etter ulykken, der er det i hovedsak pilotene som får skylda.

Fornebu, Oslo, 20. november, 1949, kl. 18.30,
Katastrofen er et faktum. Det går ut melding til Luftfartsdirektoratet om at et fly med 28 jødiske barn og sju besetningsmedlemmer er savnet.

Alarmen går, en enorm leteaksjon settes i gang. Mer enn 3500 mann fra Heimevernet, Røde Kors og Politiskolen kalles inn. I tillegg dukker mange frivillige opp. Et 20 talls fly er på vingene. Biler og båter deltar i letingen som foregår i hele det sørøstlige Norge og sjøområdene utenfor.
Men ingen leter på Hurum. Sætre Røde Kors hadde letemannskap klare mandag kveld. Men disse ble holdt tilbake.

Filtvet 22. november
Faren til Lucy Eriksen, Hilding Martinsen, gjør som resten av Norge, han følger leteaksjonen på radio. Dårlig vær, manglende organisering og en forvirrende melding om en eksplosjon nordøst for Oslo gjør at letingen ikke fører fram.
Martinsen kan ikke glemme flyet han så. Han er sikker på at det må være det samme.
– Han ble så irritert over at letemannskapene ikke lette her på Hurum. Han mente det bare var tull at flyet hadde havnet på den andre siden av fjorden, forteller datteren Lucy Eriksen.
Tirsdag 22. november gikk han til ledelsen på Tofte Cellulosefabrikk og bad om å få fri. Han ville ut og lete, Martinsen var svært godt kjent i skogen på Hurum. Sammen med Thorolf Hagen fulgte han retningen flyet hadde hatt.
– De gikk rett på. Det første de så var trærne flyet hadde kuttet av. Far sa etterpå at de snakket om at de gruet seg til hva de ville få se, sier Eriksen.

Høymosedalen på Hurum, 22. november, 1949, cirka kl. 12
Det er et forferdelig syn som møtte de to karene. Lik av flere døde barn ligger strødd  i skogen. Flyet er totalt ødelagt, bare halepartiet er intakt. Alt er kaos, de tviler på at noen kan ha overlevd dette. Men mellom vrakrestene hører de en klynkende lyd. Det var Isaac Allal. Han var nesten uskadd.
– En av dem måtte gå ned til gården Eltorn for å varsle og hente hjelp. Far ble sittende med Isaac på fanget, forteller Eriksen.
Hun husker faren fortalte om det senere. Han gråt ofte da.
– Far var nesten sikker på at flere av barna hadde vært i live. De fant to barn som satt og holdt rundt hverandre utenfor flyet. Han hadde dårlig samvittighet for at han ikke hadde gått opp før.
Jan Rickardt fra Sætre Hjelpekorps bekrefter Martinsens historier. Han har snakket med flere av dem som kom først til ulykkesstedet.
– De fant to unger som satt på en stubbe og hold om hverandre. Det er ganske sikkert at de hadde frosset i hjel. I bekken her nede lå to barn som så ut som om de hadde lagt seg ned for å drikke vann, forteller Rickardt.
Ifølge den erfarne Røde Kors-lederen hadde få av barna ytre tegn til ytre skader.

isaac1
Faksimile fra Vårt Land 20. november 2009. Bildene viser de to redningsmennen til venstre og vrakstedet slik det ser ut i dag til høyre.

isaac2

 

 

 

 

 

 

 

 

Rickardt forteller også at Allal ikke ble funnet inne i flyhalen, slik mange aviser skrev etter ulykken.

– Han lå skjult under noen vrakrester ved en liten knaus. Det fortalte redningsmennene Hilding Martinsen og Thorolf Hagen da de møtte igjen Isaac her oppe på ulykkesstedet 24. juli i1971.
At Allal satt bakerst i flyet bygger trolig på hans egen forklaring. Den ble tatt opp få dager etter ulykken. Da var fremdeles gutten svært preget av ulykken og hadde store språkproblemer.

Filtvet på Hurum, 22. november, 1949, kl. 14.00
Iver Wittussen sykler alt han er god for, på gyngende ballongdekk. Han har hørt at flyet er funnet. Hjemme på gården treffer han en av bygdas drosjesjåfører. Han er på vei til Eltorn. Wittussen bestemmer seg for å bli med.
– Da vi kom opp så jeg drosjen med Isaac Allal komme. Jeg fikk straks jobben med å bære opp lamper og å lyse for dem som skulle bære ned de døde barna. Det var stupmørkt, dårlig vær og veldig vanskelig å komme seg fram, forteller Wittussen.
Det var et skrekkelig syn for en 16. åring. Barna var lagt i en stor haug.
– Det var uhyggelig. Det var så mange barn. Stemningen nede på gården var uhyggelig. De døde kroppene ble langt i lange rader inne på låven, sier Wittussen.
Det var svært tøffe forhold for hjelpemannskapene. «De snakket bare om gutten… det andre ville de glemme… Krampaktig snakket man om og om igjen, om denne gutten… De var alvorlige og rystet av den onde opplevelsen de hadde være med på og sett», skrev Arbeiderbladet 23. november.
Folk gråt åpenlyst på gatene, da de leste om den tragiske nyheten dagen etter. Historien om de 27 barna rørte ved den norske folkesjela.

Thorvald Stoltenberg var en av de som meldte seg frivillig til å være med å lete. Da var han 18 år gammel.
– Vi gikk i manngard. Time etter time. Det gjorde et enormt dypt inntrykk at barna hadde israelsk bakgrunn. Den nybakte staten Israel var på vei inn i hjertene våre. Jeg husker vi var fortvilet over at vi ikke fant noe, forteller Stoltenberg til Vårt Land.
Stoltenberg var med å lete på Hurum. Han følte en enorm lettelse da flyet var funnet.
– Isaac ble hele folkets yndling. Men denne ulykken glemmer jeg aldri, den vil jeg alltid bære med meg.

Drammen Sykehus, 23. november.
Det var uforståelig at Isaac Allal hadde overlevd. Gutten var bare 9 år gammel, ikke 12 slik avisene meldte etter ulykken.
I mer enn 42 timer hadde barnet klart seg på egen hånd i den mørke og iskalde skogen. Opplevelsene fra da flyet styrte, var umenneskelige. Ifølge hans egen forklaring trodde han de andre barna hoppet ut av flyet da gulvet forsvant under dem. Isaac satt inne i flykabinen mens denne gikk i oppløsning. Det var et inferno av skrik, motordur og flykroppen som dundret gjennom skogen.
Nyheten om den jødiske mirakelgutten gikk verden over. «One of 28 children survives in airplane crash near Oslo» skrev New York Time og viste bilde av den mørkhårede gutten med store øyne og arr over nesa, i hvite laken på Drammen Sykehus. The Canberra Times, på den andre siden av kloden i Australia, skrev om «the miracle survivor». Verdenspressen sto i kø for å møte ham – og de slapp til.

Fornebu, Oslo, 30. november.
«Været var kaldt og stille, og flyplassen Fornebu var dekket av et tynt, hvitt snølag da kistene med de jødiske ofrene for flyulykken ble lastet inn i det nederlandske flyet som bringer dem til Tunis, der begravelsen skal finne sted. Alle kistene var svøpt i svarte kleder».
Slik beskrev Arbeiderbladet stemningen da barna skulle sendes hjem igjen.
Det var utstedt landesorg i Norge og Det mosaiske trossamfunnet i Oslo holdt stor sørgegudstjeneste for å minnes ofrene.
Likevel kan det virke som om ingen lyttet til de pårørendes ønsker. Det var lite snakk om reaksjonene hos foreldrene og familiene til barna. Isaac Allal tok, forståelig nok, mye av oppmerksomheten. De døde barna ble så lite omtalt og beskrevet i media at det dannet seg et inntrykk av mange av dem var foreldreløse og uten familie.
Dagen før kistene ble sendt til Tunis gikk barnas foreldre i demonstrasjonstog i Tunisia. De bad myndighetene om at deres døde barn måtte bli sendt til Israel for å bli begravd der. Dette ble avslått, skriver Arbeiderbladet 30. november

Kilder jeg har snakket med forteller at foreldrenes viktigste grunn for å sende barna til Norge var at da var barna på vei til Israel – det lovede landet – den nye staten – dit de selv skulle komme etter. Reisen til Norge var del av et større migrasjonsprogram for å befolke Israel. Flere av barna ble gravlagt i feriebyen Sousse.

Etter ulykken startet partisekretær Haakon Lie i Arbeiderpartiet et enormt innsamlingsarbeid. Det er usikkert hva som var motivasjonen. Men planen var å bygge 27 hus til minne om hvert av barna. Enorme pengebeløp ble samlet inn og husene ble bygget. Et står fremdeles i dag. Dette prosjektet var starten på Arbeiderpartiets store Israelsengasjement.

 

Vi som fremdeles har et udøpt barn

Det var ikke aktuelt å døpe Signe. Vi forstod det slik at hun måtte være levende for at det skulle kunne skje. Vårt barn døde minutter etter at det var født.

Det eneste kirkelige rituale barnet mitt fikk var en begravelse.
Det eneste kirkelige rituale barnet mitt fikk var en begravelse.

Ved starten av 2015 skrev jeg et debattinnlegg i avisen Vårt Lands “Verdidebatt”, der jeg stilte spørsmål ved om et av barna mine ikke var et Guds barn, med de følger det gir, fordi hun døde før hun ble døpt.

Bakgrunn var en artikkel i avisen Vårt Land der prest Knut Grønvik tok til orde for å endre ordene i dåpsliturgien, slik at kirken kan bekrefte at alle barn er «Guds barn” uansett om de er døpt eller ikke.

Innlegget skapte litt hurlumhei, og mange gav vennlige ord og klapp på skulderen. Men jeg synes ennå ikke teologene har svart godt nok for seg. Det synes jeg ikke det har gjort ennå. Det blir fremdeles for mye “men” og unntaksregler.

Jeg holder også muligheten åpen for at jeg aldri får noe skikkelig svar.

For den som ikke er innviet i kristendommens irrganger forklarer jeg kvikt og unyansert at det fremdeles finnes kristne mennesker som mener at livet har to utganger – du skal opp eller ned, ut eller inn, til himmelen eller rett til helvetet.

Den norske kirke lærer at den som bli døpt (ref.kirken.no):

  • blir en del av det kristne trosfellesskapet
  • blir medlem av kirken
  • får del i Jesu død og oppstandelse
  • seirer over døden og får håp og tilgivelse
  • får Den hellige ånd
  • blir tatt i mot av Gud
  • blir i stand til å ta i mot det Gud vil gi

Den som ikke blir døpt får ikke del i dette.

Det er mine ord og min tolkning av dette dersom jeg er helt konsekvent. Det skal jeg ikke være, sier teologene. For her finnes det unntak.

Det tror jeg på, men jeg får ikke fred.

Nylig traff jeg et svært gammelt ektepar som hadde vært plaget med det samme spørsmålet hele livet. De mistet barn før det ble døpt og hadde hele livet undret seg og vært fortvilt over at de ikke fikk gode svar. Tårene satt løs og de takket hjertelig for at jeg hadde skrevet om de ufødte barna og dåpen.

På tross av stor aldersforskjell og svært ulik bakgrunn hadde de en noenlunde samme opplevelse. Med unntak av at de ikke hadde fått begrave sitt barn, slik vi fikk.

Deres barn hadde trolig lidd skjebne slik mange dødfødte barn gjorde fra 1950- til cirka 1985. Da sykehusene overtok ansvaret for fødsler overtok de også ansvaret for hva som skulle skje med barna dersom de døde før eller under fødsel.

Det bredte seg en merkverdig praksis der det ble sett på som skadelig eller uheldig for foreldrene å se sine døde barn.

Tidligere eksisterte det en mer folkelig dåpspraksis, der hvem som helst kunne utføre dåp. Ved institusjonalisering av fødsler forsvant også mye av dåpspraksisen og kirkens tilstedeværelse. Les mer her i Bent-Inge Misjes unike og spennende rapport “Hvor ble det av mitt barn?” fra 2001.

https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/FAD/Kirke/Hvorbledetavmittbarn.pdf

Barnet deres var kanskje lagt i en fellesgrav på sykehus – merket eller umerket. I mange tilfeller ble slike barn gravlagt sammen med vilt fremmede døde.

Praksis mange steder i Norge var å «legge ved» det døde barnet når en hvilken som helst grav skulle lukkes etter begravelsesseremonien.

Dette har også skjedd med aborterte fostre. Enkelte steder har det vært ført helt eller delvis registrering av slik gravleggelser slik at pårørende faktis har fått vite at deres barn ligger under gravsteinen til familien Nilsen eller Svendsen. Men oftest vet ingen hvor barna ble av. Alle dødfødte barn skal føres inn i kirkebøkene, men hvor tidsgrensene går her for hvor tidlig i svangerskapet dette gjelder kjenner jeg ikke til – trolig er det en praksis også rundt dette.

Men dette gamle ekteparet lengtet altså fremdeles etter sitt barn og visste ikke hvor det hadde blitt av det, både på jorda eller i himmelen. 

Signe er et av våre fem barn. Hennes tvillingfødsel overlevde fødselen. Trolig døde Signe svært kort tid før hun skulle bli født ved keisersnitt.

Signe bli ikke døpt, det ble søsteren hennes. Er hun da et Guds barn?

Prest Knut Grønvik vil endre ordene i dåpsliturgien, slik at kirken kan bekrefte at alle barn er «Guds barn» uansett om de er døpt eller ikke, skrev Vårt Land 13. Januar 2015.

http://www.vl.no/troogkirke/vil-fjerne-guds-barn-fra-dåpsliturgien-1.310502 hele artikkelen er ikke gjengitt her.

Samtidig er det forvirrende fordi dåpen knyttes til frelsen fra synd og død. Alle teologene Vårt Land intervjuer peker på at noe skjer i dåpen som fører barnet over til den «sikre siden», når det gjelder frelsen. Dermed oppstår det et «men» – barnet er Guds barn, men…

Slik jeg forstår saken peker både teologene Trond Bakkevig, Finn Wagle og Hans Arne Akerø på at det ikke er nok å være «Guds barn» for å bli frelst. Bakkevig sier; at selv om alle er Guds barn, er de ikke frelst; «Det er det Gud som ordner opp i».

Wagle mener at ikke alle spedbarn er Guds barn; for først «i dåpen skjer en avgjørende forandring».

Akerø mener at: «alle mennesker er Guds barn i en viss mening».

Dette er vanskelige spørsmål, svarene er diffuse. Vi som lever med den praktiske delen av problemet vil gjerne ha klare svar, slik at vi kan være sikker på hva som gjelder for vårt barn. I 2013 var det 166 dødfødsler i Norge. Tar man med aborter og ufrivillige svangerskapsavbrudd stiger tallet kraftig, for hvor mange ganger denne teologiske nøtta årlig settes på prøve.

hender
Hånd og fotavtrykk av Signe er det eneste fysiske minnet vi har fra henne.

Signe døde rett før hun skulle bli født. Den eneste gaven jeg fikk kjøpe til henne var en kiste og et kors. Jeg gikk selv til begravelsesbyrået og hentet den. Så fikk vi selv legge barnet i kisten, jeg og kona mi.

Med god støtte fra sykehusets prest og psykolog klarte vi å gjennomføre en komplett begravelse med påfølgende minnesamvær.

Det var så viktig for oss å vise alle rundt oss at hun var et menneske.

Samtidig hadde vi en levendefødt, liten tvilling å ta vare på. I dag fatter vi ikke hvordan vi klarte det.

Det var ikke aktuelt å døpe Signe. Vi forstod det slik at hun måtte være levende for at det skulle kunne skje.

Om det er slik i dag vet jeg ikke, men hvorfor er det nødvendig når barnet overhodet ikke har noen bevissthet rundt opplevelsen av dåpen – i akkurat det ligger vel noe av selve barnedåpens kjerne; at man ikke trenger å forstå men at det er ritualet og handlingen som er viktig.

Hvorfor kan man ikke døpe bittesmå døde barn? Gud opererer jo på tvers av liv og død.

Men slik ble det ikke. Det kirkelige ritualet mitt barn fikk, var en begravelse. Det ble lyst fred over hennes minne, utført jordpåkastelse – alt etter boka og med vår aktive deltakelse på alle plan, med en svært dyktig prest som virkelig gav oss støtte og sjelesorg.

Så kjørte vi den lille kista til kirkegården. Faren min la henne i en grav han selv hadde fått lov å grave. Deretter kastet han på jorden. Forferdelig vondt, men likevel veldig fint.

Familie og venner fulgte Signe til graven. Alle ble invitert på et tradisjonelt, men uvanlig minnesamvær. Vi trøstet oss med Eyvind Skeies bok om «Sommerlandet», selv holdt jeg en minnetale om livet lille Signe kunne fått.

Jeg tror Signe er et Guds barn og jeg tror hun er frelst fra synd og død. Jeg tror det lille menneskebarnet er født på ny og har fått del i et evig liv – uten å ha blitt døpt.

Men rent teologisk holder ikke dette mål, mine tanker blir til ved en slags unntaksregel som vi blant annet kan finne i Matteus 18,14: «Den himmelske Far vil ikke at en eneste av disse små skal gå tapt». Det finnes mange slike ord, som vi fikk da og etter Signes død. Men gjelder unntaket bare når krisa er der og et mennesker dør før man rekker å døpe det?

Dåpsliturgien bør endres og Knut Grønviks forslag er et godt skritt i riktig retning. Han slår fast at barnet er elsket av Gud uansett hva som måtte hende det. Kanskje bør det lages faste rammer og ritualer for dåp eller velsignelseshandlinger for barn som dør før livets start, slik at alle får lik behandling og like svar.

Familier som opplever slike kriser har nok av utfordringer om de ikke skal havne i en troskrise også på grunn av uvisshet rundt frelse og evig liv.

Etter at teksten min stod på trykk fikk jeg en opprigning fra en svært erfaren jordmor på et større sykehus. Hun fortalte hvordan hun selv hadde vært med å døpe døde barn flere ganger. Jordmoren opplevde at hun møtte prester som både var for og i mot. Det vanskeligste var når hun i noen tilfeller måtte presse presten til å forstå at dette var svært viktig for foreldrene og de pårørendes skyld. Hun hadde møtt prester som reserverte seg, og som hun måtte overbevis at dette var rett. Det var ikke alltid det gikk.

Det undret henne at en prest kunne si nei i en slik situasjon, fordi de mente det var galt eller feil rent teologisk.

Til sist i denne omgang.

I det siste har det vært fokus på Ole Hallesbys helvetestale; altså den NRK-sendte prekenen der en anerkjent teolog og et i utgangspunktet klokt menneske for åpen mikrofon, til hele det norske folk, uten tanke på hvor de måtte befinne seg, i hvilken livssituasjon, alder, tilstand de var i på en svært lite sjelesørgerisk måte forkynner til hele folket på at uten omvendelse går det rett til helvete. Det får meg til å tenke på Signe igjen – rart kanskje, men det rører noe i meg og jeg tenker på det udøpte, uomvendte barnet mitt.

Jeg er glad vi i stor grad slipper skremmekristendom i dag. Mine vandring på troens vei har gjort at jeg ikke tror på et helvete eller noen fortapelse – jeg finner ingen som helst mening i å tro at det skal finnes et sted der nestekjærlighetens skaper og Gud skal plage og pine sine barn i all evighet. Det slår beina fullstendig under min tro.