Om å kjenne lysten til det gode i sitt hjerte…

De gode gjerningene er ikke for å bli et bedre menneske enn andre, men for å bli et bedre menneske for andre.

lysglobe

Den gode gjeteren.

Preken i Askim kirke 30. April 2017

Bibeltekst: Johannes kap. 10, vers 11 – 18:
”Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»

Denne prekenen handler om hvordan Askim menighet kan sette sin nye visjon ut i livet,  og hvordan du kan ta del iden. Visjonen vår sier at:

«I Askim menighet vil vi møte alle mennesker med tro, håp og kjærlighet. Vi vil skape mer himmel på jord.»

I begynnelsen av februar 2007 ble det observert en stor hannulv like her ved Askim kirke. Den ble til og med fotografert av en av de ansatte ved menighetskontoret. Jeg bor rett her borte bak kirka, og barna våre og barna i nabolaget hadde sin skolevei gjennom kirkegårdsområdet. Vår yngste sønn var bare åtte år. Rovdyret brakte med seg frykt og gamle myter. Det var ikke vanskelig å male frem bilder av hva som kunne skje med vår lille flokk. De kunne trenge noen som voktet dem – en gjeter! Men det skjedde ingenting. Gråbein var lett på foten – og forsvant før gjeteren kom på plass.

Det har gått 10 år. Nå trenger menneskeflokken gode gjetere mer enn noen gang. Usynlige og synlige ulver, og nye farer truer. Nyttekjøretøy blir omgjort til dødelige våpen av ensomme ulver, og de rykker nærmere og nærmere våre egne nabolag. Klimakrisen skraper i titusen år gammel is og truer med å endre hele vårt livsgrunnlag. Mennesker flykter rett i døden – på vei til lykkelandene i nord. Og i østen stiger stadig nye prøveoppskytninger mot himmelen.

Ulvene lusker fremdeles i skogen og sprer frykt. De er større og skumlere enn noen gang.

Midt i dette ser vi nye gjetere formes og reise seg. Ledere som spiller på frykt og fordommer. Verdens mektigste stat har fått en sjefsgjeter nesten ingen trodde var mulig, og i Europa ser vi konturene av en nasjonsleder fra ytterste nasjonalistiske høyrefløy.Mange ledere vil sette seg selv, sine land og sine borgeres behov fremst. De vil sperre grenser og stenge medmennesker ute fra felles goder og nye muligheter. Det har blitt vanskeligere å se forskjell på ulvene og gjeterne.

Gjeteren i teksten vår har en stillingsbeskrivelse som strekker seg langt ut over normale gjeter-forventninger anno 2017. Dette er ingen åtte til fire jobb etter norsk arbeidsmiljølov, men en livs- og dødsgjennomgripende oppgave – hvor gjeteren setter seg selv og sine egne behov til side – for å ha fullstendig fokus på flokken og dens individer.

Denne gjeteren er villig til å gi livet sitt for å hvert enkelt individ i flokken – og for hele flokken tilsammen. Og ikke fordi han blir tvunget til det, men fordi han ønsker det selv. ”Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig”, sier Jesus – og viser at han strekker seg langt ut over våre menneskelige grenser.

For er det ikke et ganske umenneskelig prinsipp – at noen skal påta seg gå i døden for å redde andre? Det høres ikke mye bærekraftig ut – samtidig som det kanskje er nærmere oss enn vi av og til tenker over. En flik av dette mysteriet ser vi i naturen akkurat nå – vi legger frø i jorda og nytt liv vokser frem av det som dør.

Våre menneskeliv bærer også noe av det samme prinsippet i seg – mennesket blir født, føder selv den neste generasjonen, men dør til slutt selv – slik at andre kan komme etter og leve videre, for å gjenta den samme syklusen. Midt i det som dør finnes spirer til liv.

”Jeg har makt til å gi mitt eget liv og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av far”, sier Jesus i bibelteksten. Jesus fullførte oppdraget da han sprengte våre fysiske grenser gjennom påskemysteriet – og foretok tidenes salto-mortale – det ultimate dødsstupet. Han ”fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen” – som vi sier i vår kirkes trosbekjennelse. Jesus gikk fra livet – til døden – og tilbake til livet igjen.

I 2017, i vår histories mest opplyste øyeblikk, har mennesket omfattende kunnskap om hva som skjuler seg i mørket. Vi har smakt på frykten og har velutviklede evner til å gjenkjenne ondskap i eget og andres liv. Vi har egenerfaringer med ”å kjenne lysten til det onde i vårt hjerte” og vet hvor lett det er å gjøre ”det onde vi ikke vil” – i møte med mennesker som står oss nær. I våre egne verdi- og livsvalg. Det kan handle om de stygge orda vi ikke skulle sagt, baktalelse, uvennskap, å tenke mer på seg selv enn andre, å ikke hjelpe fattige, å stenge mennesker ute fra våre privilegier, å ignorere realitetene i klimakrisa – listen kan være lang og ulik for hver og en av oss.

For kjenner vi godt etter vet vi innerst inne forskjellen på det gode og det onde. Her til lands har vi til og med laget en TV-serie med tittelen Skam – den setter ord på:
– frykten for å ikke være god nok
– angsten for å ikke lykkes
– redselen for ikke å få venner
Skam snakker sant om livet for mange mennesker – og peker på at veien ut av uføret er å følge ”Lysten til å gjøre det gode” i sitt hjerte. Å ville hverandre vel, respektere og anerkjenne, snakke sant om seg selv og livet, erkjenne svakhet og bygge hverandre opp. Det er mye av det samme prinsippet som ligger til grunn for den gode gjeteren og hans virkemidler. Det som bryter mennesker ned og skaper ondskap er det vi kaller synd.

”Jeg er den GODE gjeteren” sier Jesus – og forklarer oss hva som er godhetens prinsipp – for Jesus er ingen ond gjeter som er kommet for å knekke og splitte opp flokken sin, fordømme og fryse ut mennesker
”Jeg gir mitt liv for sauene” sier Jesus og understreker hvor langt han er villig til å gå for at vi skal ha det bra.

Å være villig til dø for en sak eller person er en ekstrem gjerning – som vi også kjenner igjen fra helt andre sammenhenger enn i det godes tjeneste. Men denne gode gjeteren vil være en venn, en bror eller søster – gode gjetere et villige til å følge deg gjennom absolutt alle livets ups and downs, i tykt og tynt, stort og smått, på vei mot døden, på toppen av livets seiersrus, når sykdom rammer, i møte med arbeidsløshet, ved tap av dine kjære, i fødsel og død. Er det ikke nettopp slike støttespillere vi drømmer om eller lengter etter å være?

Jeg tror på den forunderlige og uforklarlige påskehistorien, dette mysteriet om at Jesus bærer med seg alle våre synder inn i døden. En hendelse jeg ikke kan forklare -men et budskap jeg kan bruke som rettesnor i mitt liv – i møte med verden og ulvene – ikke for å bli et bedre menneske enn andre, men for å bli et bedre menneske for andre. Dette kalles nestekjærlighet og vi vet hva det – det handler om å bli en sannferdig og ekte gjeter som er villig til å gi avkall på egne privilegier for at andre skal få det bra.
Per Fuggeli sier det slik: ”Vi lengter etter oss selv som en flokk av ufullkomne skapninger, ikke en flokk av glansbilder og overmennesker”

Jeg tro det å være kristen er å ta ”lysten til å gjøre det gode” på dypeste alvor.

Men hvor begynner jeg? Skal jeg sette inn støtet for å redde Grønlandsisen som smelter tre ganger raskere enn forskerne har antatt, og vil føre til havet vil stige og true millioner av mennesker eksistens om 100 år? Ja, hvorfor ikke?

Skal jeg slå følge med den lille norske organisasjonen Dråpen og reise til Chios i Hellas der de ved hjelp fra frivillige gir frokost, lunsj og middag til om lag 800 dødsslitne og forkomne mennesker hver dag som flykter over middelhavet? Ja, kanskje det!

Eller skal jeg stikke innom den gamle naboen som har flyttet til trygdeleilighet og sjelden får besøk? Jo det kan jeg gjøre.

Behovene for godhet er enorme. Men Gud er ikke en automat som belønner deg etter din innsats. Det viser også påskemysteriet der en dødsdømt tjuvradd som blir hengt på et kors spør, i siste øyeblikk, om han er god nok for Jesus – og svaret er et rungende ja.

Jeg har hørt en fortelling fra en troverdig kilde – om at i middelalderen plasserte man foreldreløse, fattige og utviklingshemmede barn i en grav utenfor kirken inngang. Etter at presten hadde talt til menigheten om nestekjærlighetens evangelium kunne kirkens medlemmer ta med seg de trengende som stod i graven og gråt – det kunne nok være vanskelig å gå forbi da.

Så vær en god gjeter! – La den store gjeteren inspirere deg – bekjemp det onde med det gode – Kjenn på lysten til det gode – ring en gammel venn, gi en tikroning til tiggerdama utenfor Coop Extra, be om forlatelse, gi nåde til den som ber om det, møt hverandre med respekt, ta den svakes parti, gi mennesker verdighet, bruk tiden på dem du er glad i, snakk sant – ikke lyv – alt dette og mer til – er gode gjetergjerninger innenfor rekkevidde på veien gjennom livet i fotsporene til den store gjeteren.

Det gode begynner alltid i det små, men det har kraft i seg til å knekke ondskapen og forandre en hel verden. Så øv deg på det allerede nå: hils på en du ikke kjenner her i kirka i dag, si noe fint til Prosten, takk organisten, inviter en ensom på søndagsmiddag, snakk med kona di, spør om barna trenger barnevakt – skriv et leserinnlegg i NRK ytring, dra til USA og protester mot Trumps klimapolitikk.

Lykke til med de gode gjerningene.

Hva er meningen med livet? Mer eller mindre…

Jeg trodde troen min hadde alle svarene da jeg mistet foreldrene mine. Slik ble det ikke, jeg fikk bare enda flere spørsmål.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har alltid vært en fyr som har hatt meningen med livet på stell. Muligens er det et alderdomstegn at man begynner å tenke på den slags. Men helt fra tidlig barndom har jeg reflektert både høyt eller helt stille rundt dette eksistensielle spørsmålet. Og lenge trodde jeg at jeg visste akkurat hva svaret var.

For meg har det vært uløselig knyttet til tro, et valgt og ønsket kristent livssyn, et kompass av gammel lærdom – nedarvet gjennom generasjoner basert på en gammel fortelling om en Menneskegud som gjennom historiens dypeste saltomortale, selve dødsstupet, fór ned til dødsriket og helt til ytterkanten av universets grenser – for å vise oss hva den aller største kjærligheten er – å gi sitt eget liv for den andre.

Min troshistorie er for lang til å gjennomgås her, men den startet allerede ved fødselen og har blitt bygget sten for sten gjennom en trygg barne- og ungdomstid. Far og mor delte raust av en glad og positiv kristendom.

For tre år siden falt faren min ut av tiden, bokstavelig talt, fra seks meters høyde mot et betonggulv. Året før døde mor, brått og plutselig av et hjerte som plutselig en søndag sa stopp og ikke lenger ville banke blodet rundt i kroppen hennes.

Krefter fra disse dramatiske opplevelsene traff troen min og satte i gang tanker jeg ikke trodde jeg skulle få. Tanker jeg overhodet ikke var forberedt på.

Brått var min viktigste fanklubb borte.

Faren min var kristentroens lokale svar på Mahatma Gandhi. Gjennom livets ups and downs levde han slik jeg så det: med det andre kinnet vendt til.

Tenkte og snakke godt om alle, drev søndagsskole, ungdomsklubb, deltok i kristent forenings og organisasjonsliv lokalt og nasjonalt, hjalp rusmisbrukere og fyllefanter, gav rikelig i kollekt og givertjenester. Mor hadde de samme egenskapene, men mer i det stille.

Hva er meningen med livet når sånne folk må dø? Kastes mot et betongulv – en sterk og frisk kropp med muskler som en veltrimmet vektløfter. Med mange år med mulighet for fortsatt utøvelse av nestekjærlighet og gode gjerninger?

Hvorfor rammes vi av ulykker? Hvorfor så mye lidelse og smerter? Hvorfor skal vi måtte leve, når det er så vanvittig smertefullt å skilles? Hvorfor skal det være så usigelig vondt å møte døden hvis du tror at du skal møtes igjen?

Jeg trodde jeg hadde svarene på det, før det skjedde – men da det skjedde hadde jeg ingen svar i det hele tatt. Bare masse ubehagelige spørsmål, ingen trøst fra Gud i trosbagasjen en gang. Hvor ble det av håpet, evigheten, oppstandelsen, paradiset? Hvorfor ramlet dette vekk samtidig?

Det handlet aldri om et ønske om å dø selv, men om at store deler av troen min kollapset og jeg vet ikke helt om den er på plass ennå.

Jeg tror ikke det, den er annerledes, mindre skråsikker, mer ydmyk, mindre opptatt av at jeg er sentrum i universet og mer tvilende til at Guds øye våker over akkurat meg, siden det er så veldig mange andre som kan trenge akkurat det så mye mer enn meg. Jeg tenker spesielt på den flyktningefamilien som akkurat nå kjøper de tre redningsvestene som ikke kommer til å flyte hvis den dårlige gummibåten de skal reise over middelhavet velter. Eller mine kristne brødre og søstre i Malawi som vet at sultkatastrofen nærmer seg fordi avlingene har slått feil og det snart ikke finnes mat. Slike folk trenger Guds øye så mye mer enn meg.

Men i fjor sommer skjedde det noe merkelig. Jeg kom på sporet av noe som gav mening. Det skjedde bak garasjen, langt inne i et viltvoksende og frodig villbringebærkratt. Jeg lette ikke etter meningen, men bringebær – og lærte at man kan finne noe viktig på steder en ikke trodde at det fantes noe å hente.

Bak stikkende stengler og høyreiste brennesler, så jeg plutselig noe som kunne bringe meg videre. Hver sommer sloss vi – altså jeg og bringerbærkrattet – om hvor grensa mellom skog og hage skal gå. I fjor overtok skogen ledelsen. Fordelen med villnisset er at det er bær på det.

Jeg bøyde meg ned, lirket de vakre, røde bærene ytterst på busken av de hvite tappene. Plukket rent, og gravde meg lenger inn for å finne mer.

Der inne, i det grønne buskaset bugnet det. Plutselig var tanken der – hvorfor står dere her inne, dekket til av blader og torner. Uten mulighet til å bli sett og komme til nytte. Hva er meningen med en slik tilværelse?

For at jeg skulle finne dere? Høste, smake og spise og kjenne at jeg lever? For å være en del av større helhet – naturens livsyklus – skaperverket.

For å vokse, blomstre, bære frukt, sette frø og bli til jord så andre kan vokse, bære frukt, sette frø og bli til jord igjen.

Det var en befrielse å finne nye perspektiver som krevde plass i bevisstheten og presset gammelt skrot og tankespinn til side.

Samtidig var og er dét krevende, for en som alltid har hatt meningen med livet på stell – som er velformulert, reflektert og liker å gå på dype farvann i møte med livet – å våge å slippe tak i egne teorier og tankebaner, slippe kontrollen – å tørre å begynne å lete andre steder – og akseptere at stedene like gjerne kan være Einsteins relativitetsteori, Bibel eller et bringebærkratt – bak en garasje på liten flekk av vår enorme, levende klode.

 

 

Ich bin ein hamster

dino

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle havne her. At dette skulle bli et valg i mitt liv! Det var helt utenkelig.

Jeg vet ikke helt hvordan det begynte, men presset hadde nok vært der en stund. Trolig henger det også sammen med en medieskapt midtlivskrise, frykten for ikke å få realisert alt i løpet av vårt korte livsløp, ankomst av barnebarn og angsten for svikt i vitale organer i hjerte- og lungeregionen. Kort sagt; fryktmotivert.

Jeg har aldri trent i hele mitt liv, ikke jogget, løpt maraton, hel eller halv, løftet på jern eller slått et slag for karate.

Jeg står helt stille, samtidig beina beveger seg under meg. Blikket er fokusert på et grønt ”Nødutgang” skilt – men jeg har ikke behov for å rømme. Musklene verker, munnen er tørr, svetten flommer og svir på vei inn i opphovnede øyne.

Jeg halveis snubler og småløper med en fart på 7,4 kilometer i timen, jeg vet at det er for lav fart til å kvalifisere til løping, men for meg holder det. Jeg beveger meg ikke en millimeter.

Jeg har skrevet mange og ganske stygge saker og artikler om kroppspress og treningsukultur, toppidrett m.m. Jeg var faktisk en en av de første som var i medieklinsj med Kari Jaquesson da hun lanserte Tjukkholmen på TV. Jeg dømte det nord og ned. Nå er det jeg som synder – mea culpa!

Jeg har aldri trent i hele mitt liv, ikke jogget, løpt maraton, hel eller halv, løftet på jern eller slått et slag for karate. Gymkarakterene har det ikke vært noe å si på, og jeg var populær på kanonballlaget på grunn av min kroppslige tyngde.

Mitt liv har vært på et idrettslige sparebluss, også interessemessig. Som journalist i Vårt Land hadde jeg en stående avtale, eller kanskje var det en ordre, med redaktørene om at jeg aldri skulle skrive en eneste sportssak – ikke først og fremst for min del, men for avisens skyld.

Mine barn har maks fått lov til å spille fotball i løkkeserien – høyere divisjoner enn det har jeg passivt forhindret dem fra å delta i. Noe prøvde seg også på håndball et par minutter, men det var det.

Da jeg satte min føtter på en tredemølle, trådte jeg over et av mitt livs store terskler. Det var nesten like skremmende som å gå frem til predikanten på et vekkelsesmøte. Bildet av å se meg selv inne i et muskelbyggende, rompestrammende, selvopptatt kroppsunivers fantes ikke i min fantasi.

Med det er faktisk nesten hyggeligere å komme dit enn å gå i kirka. Innenfor inngangsdøra står ei blid jente og sier ”Velkommen!” eller ”Så fint å se deg!”. Har jeg ikke vært der på ei uke, dukker det frem oppmuntrende tekstmeldinger på mobilen: ”Hei, du har ikke vært hos oss den siste uka. Vi håper alt er bra med deg?” Har jeg noen gang blitt etterspurt slik hvis min plass i kirkebenken var tom på en søndag?

Jeg treffer mer kjentfolk her enn i herrens hus. Alle har et felles mål, – vi tilber og pleier kroppens tempel. Time etter time, kilo etter kilo, mil etter mil, bøy etter tøy, spinn for spinn. Jeg bruker faktisk mer tid i treningsstudio enn på mitt åndelige liv. Eller det siste er en sannhet med modifikasjoner, for jeg traver i vei, løfter og drar i stropper med tunge vekter, akkompagnert av NRKs tyngste podkaster. Jeg blir med Jostein Gaarder inn i P2s Salongen når stigningen på tredemøllens treningsprogram når sitt toppunkt. Jeg seiler av sted ut i vitenskapen og filosofiens mange rom med programlederne i Ekko. I bakgrunnen støyer Avicii. Morgenandakten har jeg også vært innom.

Har jeg ikke vært der på ei uke, dukker det frem oppmuntrende tekstmeldinger på mobilen: ”Hei, du har ikke vært hos oss den siste uka. Vi håper alt er bra med deg?” Har jeg noen gang blitt etterspurt slik hvis min plass i kirkebenken var tom på en søndag?

Time etter time befinner jeg meg i min lille kroppsboble uten kontakt med omverdenen. Og det kjennes fint ut. Det gir overskudd både til hode og kropp. Det har jeg hørt om, men aldri trodd på.

Gunnar, treneren min, kommer bortom når jeg presser 48 kilo på runde tre a´15 ganger. ”Åssen går det a? Går bra eller?” Det ser sikkert ikke slik ut. Pulsen raser og knotten er rød. ”Joa,”sier jeg. Snakker om flow og flyt så hårene reiser seg på Gunnar.

Deretter er det innspurten. En halvtime på tredemølla. ”De siste fem minuttene skal du kjenn det skikkelig”, minner Gunnar meg på. Deretter begynner rullebåndet å rulle, beina settes i bevegelse og jeg snubler av gårde med erfaringen av at det går an å gjøre endringer i livet sitt og ta tak – som gulrot på ei stang foran meg.

 

Pakkeleken

fashion

Husker du hva du fikk til jul i fjor? Ikke jeg heller.

Denne kommmentaren skrev jeg til Vårt Land i desember 2009. Tror nok den har noen gode poenger fremdeles, selv om forbruket har økt og hva som er årets julegavetrender er annerledes.

Ifølge julegavebarometeret til TNS-Gallup var fire av ti på julehandel allerede i november. Forrige uke var 75 prosent av oss på pakkejakt. Pakkeleken har vært i gang lenge. Statistisk sentralbyrå (SSB) anslår at vi svir av 43,8 milliarder i desember, 9245 kroner pr. person. Hovedorganisasjonen for handel og tjenester i Norge (HSH) mener vi bruker 11,9 milliarder kroner av dette, eller 2500 kroner pr. nordmann til julegaver og julefest.

Julepakkejakt er en krevende sport. Antallet kriterier som skal innfris er lengre enn ungenes ønskeliste. Her er noen:

  • Bak julepapiret skal det helst befinne seg noe som gir hakeslepp når papiret slites av på julaften.
  • Det skal være noe mottakeren ikke har fra før av. Den bør ikke være for dyr, men samtidig ikke for billig.
  • Dem du setter mest pris på skal helst få finere presanger enn dem du ikke har så nært forhold til.
  • Gaven til mor kan være praktisk, men bør helst være personlig. Fedre kan få noe som gir et lite spark bak. Tenåringer krever gaver som styrker deres sosiale status.
  • De minste vil ha gaver de har sett på barne-TV.
  • En grunnregel er at gaven skal ha designerpreg og helst være miljøvennlig.

Juleminner. Med fare for å skuffe mange julegavegivere våger jeg å avsløre at det er svært få julegaver som har brent seg fast i mine juleminner.

Jeg kommer fra en stor familie. Trolig har jeg mottatt 10-15 julegaver hver jul. Til sammen 5-600 pakker som kan ha inneholdt ullsokker, spill, underbukser, lekebiler, kjøkkenutstyr, skjorter, frimerker, ski, kjelker og akebrett m.m.
Men det er ytterst få julegaver jeg virkelig husker.
En gang fikk jeg en globus av en gammel tante. Problemet var bare at jeg ikke forsto hvorfor jeg trengte den. Globusen husker jeg fordi jeg fikk så dårlig samvittighet.
Jeg kan også huske en fin trekjelke – mest fordi den hadde så dårlig glid.
En jul gravde foreldrene mine svært dypt i pengepungen. Vi fikk et Märklin togsett, en runding med skinner, lokomotiv og tre vogner en himmelsk gave til guttene i familien.
Ellers er det ganske tomt fra de første 25 årene av mitt liv.

Mannegaver. Kanskje er dette noe vi menn sliter mest med. Ifølge tall og myter er det mannfolkene som sliter mest med å kjøpe gavene, vi kjøper færrest og dyrest gaver. Det er vi som står på Statoil på julaften og leter febrilsk etter julegaven vi glemte.
Med egne barn dukker sterke julegaveminner opp. Jeg husker forgylte håndavtrykk i gips, pakket i rødt silkepapir. Ikke akkurat PH-design men klattet sammen med god hjelp fra barnehagetantene. En sinnatagg av en vattkuleengel fløy også inn i hjertet mitt.

Gaverespekt. Trolig legger vi for mye i julegavene våre. Både av penger og innsats. Vi lar oss kjøpe av reklamens budskap om hvor viktig det er å finne den rette gaven.
For all del, jeg har stor respekt for dem som legger sjel og flid i å gjøre gode valg og har lure tanker bak innsatsen sin. De får god respons og dype bukk for det.
Men kanskje det kan være en trøst at pakkene ikke betyr så mye for oss i det lange løp. Den dagen vi er klare til å pakkes inn for siste gang, er det så langt jeg vet ingen som tenker på hva slags julegaver du ga eller fikk.

Alt tyder på at de fleste av oss vil sitte igjen med minst en spikermatte og noe krims krams fra Nille (lavprisbutikkene er årets julevinnere}. Ingen får boka til Ari Behn. Mange får mini-PC, iPod og Playstation 3 Slim. De minste får Hinkelpinkel fra «Drømmehagen» og kan sove trygt i «Jul i svingen»-sengetøy reklamefrie NRK har stor påvirkningskraft på norske barneforeldres kjøpsvalg.

Aqua Velva. Hvis vi river av julepapiret så er jo den beste julegaven å få mulighet til å være sammen med dem vi setter pris på. Det er alle enig i. Og det er nettopp det de som ikke har den muligheten, sier de savner mest.
Men jeg kommer til å takke like oppriktig og ekte for gavene som faren min gjorde, da han fikk slips og Aqua Velva 15. året på rad. Det lover jeg.

Barna som aldri kom hjem

alla

20. november er det nøyaktig 66 år siden en av de største flyulykkene i Norge. 27 jødiske barn og en besetning på syv voksne mistet livet i en dramatisk ulykke på Hurumlandet 20. november, klokken 18.30, 1949.

Bare lille Isaac overlevde.

Målet for barnas reise var det lovede land – den nye staten Israel. Først skulle de på et helsebringende opphold ved Grefsrudleiren i Holmestrand før de etter åtte måneder i Norge reiste ned til foreldrene som hadde dratt i forveien til Israel.

Barna var håpet og fremtiden etter nazistenes jødeutryddelser og ble samlet sammen fra hele Europa. De som omkom på Hurum kom fra Tunis

For mange er dette en skjult historie. Jeg ble kjent med den i oppveksten min på Filtvet på Hurum.

På skolen fikk vi med jevne mellomrom høre om flyulykken der en gutt hadde overlevd på mirakuløst vis. At det var 27 andre barn på det flyet fikk jeg aldri med meg.

isak sykehus
Isaac Allal på Drammen sykehus etter å ha tilbrakt tre netter helt alene utendørs i skogen i den kalde norske novembernatta

Da jeg jobbet som journalist dukket historien opp igjen. Og ved 60 års markeringen hadde jeg en omfattende «Hovedsak» i Vårt Land med oppfølgere.

Jeg gir en smakebit på historien, som har utviklet seg videre. Nye undersøkelser og kontakter har gitt meg mer informasjon men også skapt nye spørsmål. Et av dem er hvorfor barnas kropper ikke ble sendt til Israel slik foreldrene ønsket, men ble sendt til Tunis der de i dag ligger begravet? Et annet gjelder årsaken til ulykken; etter å ha lest havarirapporten er det vanskelig å forstå at en så erfaren pilot som har flydd flere ganger til Oslo skulle gjøre en så alvorlig feil å fly for lavt?

Jeg har mye informasjon, men trenger mer. Kjenner du til denne saken, har tips eller har hørt noe, så ta kontakt på woiwoie@gmail.com. Jeg jobber videre med prosjektet og skriver på et større manus. Hva det blir til vet jeg ikke ennå, men etter å ha vært i Israel og møtt en av mødrene til to av barna som omkom – en mor som aldri har fikk se igjen barna sine, hverken levende eller døde, etter at hun overleverte de til dem som skulle gi dem og henne en ny fremtid – så kjenner jeg at dette er mer enn en ide og et manuskript – dette har fulgt meg fra jeg var barn og vil alltid være der.

Vi starter akkurat der, ved flytrappen når mødrene og fedrene overgir barna sin til Europahjelpen, den israelske innvandringsorganisasjonen Youth Aliah og den jødiske hjelpeorganisasjonen «American Joint Distribution Committee» som skal ta  dem til det lovede landet.

El_aouina_parking
El Aouina – reisens start

El Aouina, Tunis, 20 november 1949, kl. 02.20

Den beksvarte, nordafrikansk novembernatten omkranser El Aouina flyplassen i Tunis. Et Douglas DC-47A, også kalt Dakota, med nasjonalitetsmerke PH-TFA er klar for avgang.

28 små passasjerer er på vei inn i det nederlandske flyet. Engstelige, jødiske barneøyne søker i mørket etter mor og far. De trår forsiktig opp flytrappen og inn i flykabinen.

Flyvertinnene er byttet ut med tre sosialarbeidere. Norske Lise Schwartz-Jensen-Jensen, og de to jødiske kvinnene Miriam Zaioutz og Cohen Coudar skal sørge for at barnepassasjerene er trygge på sitt livs første flyreise. Barna er fra 7–12 år.

Fremme i cockpiten sitter kaptein Lodewiijk Johan Frouws. Besetningen er klar for takeoff. Sammen med styrmann Arie van de Touw, radiotelegrafist Max Westenberg og flymaskinist Klaas Hermanus Stukje gjennomgår kapteinen normale avgangsprosedyrer.
Opprinnelig avgangstid var 02.00. Men flyet er forsinket på grunn av at det lengre tid å få barna om bord. I tillegg må en radioantenne repareres.

Klokken 02.20 brøler det fra de to 14-sylinders Pratt&Whitney motorene. Begge er nyoverhalt og så godt som nye, med bare 50 timer i luften. Kaptein Frouws trekker i stikka. PH-TFA fra Aero Holland blir en blinkende stjerne på nattehimmelen. Reisen mot det lovede land har begynt. Første stopp er Brussel.
På bakken, ved den hvite flyplassbygningen følger bekymrede mammaer og papper flyet som blir borte i mørket. De vinker og vinker. Noen gråter. Vil de få møte sine kjære små igjen i Israel? Var det riktig å sende dem av sted? Spørsmålene er mange – åtte måneder i et land langt mot nord er lenge.

Tofte i Hurum, 20. november 1949, kl. 17.55
16. åringen Iver Wittussen er på vei ut av butikken. Utenfor venter kameratene. Plutselig hører de et voldsomt bråk.
– Det kom et fly så lavt at vi la oss ned på veien. Flyet bråkte noe veldig. Vi bøyde oss ned, helt instinktivt, forteller øyenvitnet Wittussen til Vårt Land.
Flyulykken har brent seg fast i minnet hans.

Samme dag var Lucy Eriksen på søndagsbesøk hos sine foreldre. De bor noen kilometer lenger nord. Hurumlandet er omkranset av Oslofjorden i øst og Drammensfjorden i vest.
– Vi hadde på følelsen av at det skulle ta med seg pipa og hele huset. Far kom løpende inn og sa at han måtte huke seg ned da flyet gikk over ham. Han trodde ikke det flyet kunne komme langt, forteller Lucy Eriksen til Vårt Land, 60 år etter.

Sekunder senere treffer flyets venstre vingespiss et tre i sju meters høyde. Balanseroret ble revet av.
Luftfartsinspektørens rapport fra 1. november 1950 beskriver hvordan piloten trolig gir full gass for å få flyet opp i luften igjen.
«Da trærnes høyde øket, har dette ikke hatt noen virkning, idet flyet etter hvert fikk store skader», skriver luftfartsinspektør Alf Heum.

Den siste strekningen er ekstrem. «Flyet har videre på sin vei fremover krenget mer og mer over til høyre, for til slutt å ta bakken med høyre vingespiss, hvoretter det er begynt å slå hjul om denne spiss. Denne bevegelsen er stoppet i det flyet sto loddrett». skriver Heum.
Dakotaen lager en nesten 200 meter lang gate gjennom skogen og går i oppløsning. Bare halen er nesten intakt. Flere av barna faller ut av flyet, før det smadres i et bekkeleie i bunnen av en skråning.

Brussel i Belgia, 20. november 1949, kl. 10.45
Få timer tidligere virket det meste normalt. Dakotaen mellomlander i Brussel etter 8 timer og 25 minutters flyging. Det har vært en strabasiøs reise for de små. Besetningen får hjelp av sykepleiere fra flyselskapet Sabena. Alle barna har vært luftsyke.
Flyet fylles opp med drivstoff, værmelding innhentes og reiseplan settes opp. Kaptein Frouws skal holde seg i 11.000 fots høyde og navigere etter flyets instrumenter. Fornebu er innen rekkevidde i løpet av 4 timer og 15 minutter.

Klokken 13.56 tar flyet av.
I Luftfartsinspektørens rapport bemerkes det at besetningen virker usikre på hvor de skal fly. Dette skjer allerede på den første etappen fra Tunisia. Piloten endrer flere ganger høyde og ber om endring i reiseplanen. Han spør også om å få fly etter visuelle flyregler, det vil si å fly uten bruk av flyets instrumenter, men å navigere etter kart.

På vei inn Oslofjorden ligger flyet for lavt. Men flygeledelsen på Fornebu følger ikke rutinene de skal for å gjøre piloten oppmerksom på dette. De tror flyet med barna ligger på cirka 700 meters høyde, slik planen og reglene tilsier.
Pilotens kart har for dårlig markering av høydeforskjellene på det kuperte Hurumlandet. Flygelederen forutsetter, uten å sjekke opp, at besetningen navigerer etter instrumentene. I tillegg tror han flyet forholder seg til reglene for norsk luftrom og bruker instrumentene fordi dagslyset er i ferd med å forsvinne.
Like før all kontakt blir brutt hører Fornebu svakt over radio at PH-TFA rapporterer om en høyde på 304,8 meter over havet.
Ifølge øyenvitner holder flyet meget lav høyde opp Oslofjorden. Årsaken er at piloten må fly under skydekket og at mørket er i ferd med å falle på.

På grunn av problemer med radioen har trolig ikke telegrafisten fått med seg at vinden øker på fra øst, nordøst, når Aero-Holland maskinen nærmer seg Hurum. Flyet driver av mot vest, og innover Hurumlandet.
«… for å gjennomføre sin kontaktflyging har kapteinen presset flyet lengre ned for å holde det under skyene, og da konturer på grunn av regn, mørket og tåken er utvisket, er flyet – uten at kapteinen har vært oppmerksom på dette – kommet over land i en høyde som var for lav for å undgå sammenstøt med bakken», skriver luftfartsinspektør Heum i sin rapport.
Heum konkluderer med at flygeledelsen ved Fornebus «passivitet må komme i betraktning som en medvirkende årsak til ulykken». Dette er lite fremme i media etter ulykken, der er det i hovedsak pilotene som får skylda.

Fornebu, Oslo, 20. november, 1949, kl. 18.30,
Katastrofen er et faktum. Det går ut melding til Luftfartsdirektoratet om at et fly med 28 jødiske barn og sju besetningsmedlemmer er savnet.

Alarmen går, en enorm leteaksjon settes i gang. Mer enn 3500 mann fra Heimevernet, Røde Kors og Politiskolen kalles inn. I tillegg dukker mange frivillige opp. Et 20 talls fly er på vingene. Biler og båter deltar i letingen som foregår i hele det sørøstlige Norge og sjøområdene utenfor.
Men ingen leter på Hurum. Sætre Røde Kors hadde letemannskap klare mandag kveld. Men disse ble holdt tilbake.

Filtvet 22. november
Faren til Lucy Eriksen, Hilding Martinsen, gjør som resten av Norge, han følger leteaksjonen på radio. Dårlig vær, manglende organisering og en forvirrende melding om en eksplosjon nordøst for Oslo gjør at letingen ikke fører fram.
Martinsen kan ikke glemme flyet han så. Han er sikker på at det må være det samme.
– Han ble så irritert over at letemannskapene ikke lette her på Hurum. Han mente det bare var tull at flyet hadde havnet på den andre siden av fjorden, forteller datteren Lucy Eriksen.
Tirsdag 22. november gikk han til ledelsen på Tofte Cellulosefabrikk og bad om å få fri. Han ville ut og lete, Martinsen var svært godt kjent i skogen på Hurum. Sammen med Thorolf Hagen fulgte han retningen flyet hadde hatt.
– De gikk rett på. Det første de så var trærne flyet hadde kuttet av. Far sa etterpå at de snakket om at de gruet seg til hva de ville få se, sier Eriksen.

Høymosedalen på Hurum, 22. november, 1949, cirka kl. 12
Det er et forferdelig syn som møtte de to karene. Lik av flere døde barn ligger strødd  i skogen. Flyet er totalt ødelagt, bare halepartiet er intakt. Alt er kaos, de tviler på at noen kan ha overlevd dette. Men mellom vrakrestene hører de en klynkende lyd. Det var Isaac Allal. Han var nesten uskadd.
– En av dem måtte gå ned til gården Eltorn for å varsle og hente hjelp. Far ble sittende med Isaac på fanget, forteller Eriksen.
Hun husker faren fortalte om det senere. Han gråt ofte da.
– Far var nesten sikker på at flere av barna hadde vært i live. De fant to barn som satt og holdt rundt hverandre utenfor flyet. Han hadde dårlig samvittighet for at han ikke hadde gått opp før.
Jan Rickardt fra Sætre Hjelpekorps bekrefter Martinsens historier. Han har snakket med flere av dem som kom først til ulykkesstedet.
– De fant to unger som satt på en stubbe og hold om hverandre. Det er ganske sikkert at de hadde frosset i hjel. I bekken her nede lå to barn som så ut som om de hadde lagt seg ned for å drikke vann, forteller Rickardt.
Ifølge den erfarne Røde Kors-lederen hadde få av barna ytre tegn til ytre skader.

isaac1
Faksimile fra Vårt Land 20. november 2009. Bildene viser de to redningsmennen til venstre og vrakstedet slik det ser ut i dag til høyre.

isaac2

 

 

 

 

 

 

 

 

Rickardt forteller også at Allal ikke ble funnet inne i flyhalen, slik mange aviser skrev etter ulykken.

– Han lå skjult under noen vrakrester ved en liten knaus. Det fortalte redningsmennene Hilding Martinsen og Thorolf Hagen da de møtte igjen Isaac her oppe på ulykkesstedet 24. juli i1971.
At Allal satt bakerst i flyet bygger trolig på hans egen forklaring. Den ble tatt opp få dager etter ulykken. Da var fremdeles gutten svært preget av ulykken og hadde store språkproblemer.

Filtvet på Hurum, 22. november, 1949, kl. 14.00
Iver Wittussen sykler alt han er god for, på gyngende ballongdekk. Han har hørt at flyet er funnet. Hjemme på gården treffer han en av bygdas drosjesjåfører. Han er på vei til Eltorn. Wittussen bestemmer seg for å bli med.
– Da vi kom opp så jeg drosjen med Isaac Allal komme. Jeg fikk straks jobben med å bære opp lamper og å lyse for dem som skulle bære ned de døde barna. Det var stupmørkt, dårlig vær og veldig vanskelig å komme seg fram, forteller Wittussen.
Det var et skrekkelig syn for en 16. åring. Barna var lagt i en stor haug.
– Det var uhyggelig. Det var så mange barn. Stemningen nede på gården var uhyggelig. De døde kroppene ble langt i lange rader inne på låven, sier Wittussen.
Det var svært tøffe forhold for hjelpemannskapene. «De snakket bare om gutten… det andre ville de glemme… Krampaktig snakket man om og om igjen, om denne gutten… De var alvorlige og rystet av den onde opplevelsen de hadde være med på og sett», skrev Arbeiderbladet 23. november.
Folk gråt åpenlyst på gatene, da de leste om den tragiske nyheten dagen etter. Historien om de 27 barna rørte ved den norske folkesjela.

Thorvald Stoltenberg var en av de som meldte seg frivillig til å være med å lete. Da var han 18 år gammel.
– Vi gikk i manngard. Time etter time. Det gjorde et enormt dypt inntrykk at barna hadde israelsk bakgrunn. Den nybakte staten Israel var på vei inn i hjertene våre. Jeg husker vi var fortvilet over at vi ikke fant noe, forteller Stoltenberg til Vårt Land.
Stoltenberg var med å lete på Hurum. Han følte en enorm lettelse da flyet var funnet.
– Isaac ble hele folkets yndling. Men denne ulykken glemmer jeg aldri, den vil jeg alltid bære med meg.

Drammen Sykehus, 23. november.
Det var uforståelig at Isaac Allal hadde overlevd. Gutten var bare 9 år gammel, ikke 12 slik avisene meldte etter ulykken.
I mer enn 42 timer hadde barnet klart seg på egen hånd i den mørke og iskalde skogen. Opplevelsene fra da flyet styrte, var umenneskelige. Ifølge hans egen forklaring trodde han de andre barna hoppet ut av flyet da gulvet forsvant under dem. Isaac satt inne i flykabinen mens denne gikk i oppløsning. Det var et inferno av skrik, motordur og flykroppen som dundret gjennom skogen.
Nyheten om den jødiske mirakelgutten gikk verden over. «One of 28 children survives in airplane crash near Oslo» skrev New York Time og viste bilde av den mørkhårede gutten med store øyne og arr over nesa, i hvite laken på Drammen Sykehus. The Canberra Times, på den andre siden av kloden i Australia, skrev om «the miracle survivor». Verdenspressen sto i kø for å møte ham – og de slapp til.

Fornebu, Oslo, 30. november.
«Været var kaldt og stille, og flyplassen Fornebu var dekket av et tynt, hvitt snølag da kistene med de jødiske ofrene for flyulykken ble lastet inn i det nederlandske flyet som bringer dem til Tunis, der begravelsen skal finne sted. Alle kistene var svøpt i svarte kleder».
Slik beskrev Arbeiderbladet stemningen da barna skulle sendes hjem igjen.
Det var utstedt landesorg i Norge og Det mosaiske trossamfunnet i Oslo holdt stor sørgegudstjeneste for å minnes ofrene.
Likevel kan det virke som om ingen lyttet til de pårørendes ønsker. Det var lite snakk om reaksjonene hos foreldrene og familiene til barna. Isaac Allal tok, forståelig nok, mye av oppmerksomheten. De døde barna ble så lite omtalt og beskrevet i media at det dannet seg et inntrykk av mange av dem var foreldreløse og uten familie.
Dagen før kistene ble sendt til Tunis gikk barnas foreldre i demonstrasjonstog i Tunisia. De bad myndighetene om at deres døde barn måtte bli sendt til Israel for å bli begravd der. Dette ble avslått, skriver Arbeiderbladet 30. november

Kilder jeg har snakket med forteller at foreldrenes viktigste grunn for å sende barna til Norge var at da var barna på vei til Israel – det lovede landet – den nye staten – dit de selv skulle komme etter. Reisen til Norge var del av et større migrasjonsprogram for å befolke Israel. Flere av barna ble gravlagt i feriebyen Sousse.

Etter ulykken startet partisekretær Haakon Lie i Arbeiderpartiet et enormt innsamlingsarbeid. Det er usikkert hva som var motivasjonen. Men planen var å bygge 27 hus til minne om hvert av barna. Enorme pengebeløp ble samlet inn og husene ble bygget. Et står fremdeles i dag. Dette prosjektet var starten på Arbeiderpartiets store Israelsengasjement.