Takk for udatert og uadressert brev i postkassen min, onsdag 21. februar. Det var spennende, det er sjelden jeg får brev på papir nå, og første gangen det kommer fra deg. Jeg la merke til at brevarket var prydet med det jeg forstår er det nye kommunevåpenet; en slags regnbuefarget blomst –  oppe i venstre hjørnet.
Er litt usikker på hvordan en bjørn, en ambolt, tre spyd og fire elver ble til dette? Selv om de lokale røttene kan savnes, er jeg takknemlig for at kommunen legger vekt på symbolikk som klart signalisere mangfold og inkludering.

På forsiden smiler fem ordførere mot meg, om enn i et litt sammenklemt bilde (det er viktig å være nøye på bildeformater og layout når man skal gjøre seg lekker for innbyggerne og spesielt med tanke på de som er på bildet slik at de ikke blir kortere og bredere enn de vi virkeligheten er), men vi forstår jo at stemningen kanskje er litt trykket, da fire skal ut og kun en får lov å smykke seg med ordfører-kjede og klubbe i 2020. Hvordan skal egentlig det foregå?

I begynnelsen skrive du at «Ja takk, begge deler» kunne vært mottoet til den nye kommunen. Men etter å ha lest hele brevet klarer jeg ikke å finne ut hva mottoet egentlig er. For meg ser det ut til at prosessen hittil har veldig mange møter, og ordet prosjekt blir nevnt 15 ganger på de 15 linjene på brevets bakside. Er det kanskje det som er mottoet:  «Ja takk, til mange møter og prosjekter»

Du skriver at du er opptatt av «god kommunikasjon om byggingen av en ny kommune til innbyggerne». Men jeg må si jeg synes det er litt vanskelig å forstå hva det egentlig er du prøve å fortelle meg i brevet ditt. Det blir noe post-kort-aktig over det, som når noen skriver hjem fra syden og forteller hva de holder på med i ferien:

«Hei! Vi har det fint, vi sitter her på stolene våre og driver med prosjektene våre. PS: Alle tok med PC. Hils, klemz fra kommunen!»

For det har jeg forstått, at prosjekt er et viktig ord for deg, og jeg blir enda mer sikker på det når jeg går inn på «Prosjektportalen» www.io.kommune.no – her skal jeg kunne følge med på «alt som skjer i prosjektet». Her kan vi blant annet lese:

Den administrative delen av prosjektet organiseres i ulike delprosjekter, på lik linje som de politiske delprosjektene. Det oppnevnes en delprosjektleder for hvert delprosjekt. Delprosjektledere frikjøpes fra deler av sin stilling for å kunne prioritere prosjektarbeidet. Graden av frikjøp avhenger av størrelsen på prosjektet, milepæler for levering, som skal ledes og det økonomiske handlingsrommet. (red.anm. mine uthevinger)

Heldigvis kan prosjektportalen oversettes til 104 språk, jeg prøvde både svensk, skotsk gælisk og kreol uten at jeg ble klokere av slike formuleringer – og jeg skal være så redelig med deg å opplyse at jeg jobber med informasjonsformidling hver dag.

Målet med prosjektet er å lage en kommune som «skal være en fremtidsrettet og effektiv tjenesteleverandør, som utvikler levende lokalsamfunn og attraktive arbeidsplasser». Veien fremover er sikkert belagt med gode intensjoner, men brevet fra deg oppleves bare som et avkrysningspunkt på en sjekkliste fra kommunaldepartementet. Det er så mange ord men så vanskelig å forstå.. Slik også med «prosjektportalen», et byråkratspråk uten sidestykke, illustrert med intetsigende byråbilder fra ingensteds – hvor ble det av fabrikkpipa i Askim, kornsiloene i Eidsberg, vakre Hobøl kirke og bygdemuseet i Trøgstad, og Spyderberg prestegård – dype skoger og urbane byer? Hvor ble det av engasjementet, historiene, hjerteslaget og visjonene?

Det er 676 dager igjen til du står der i all din prakt som Indre Østfold kommune. Jeg har respekt for og skjønner at du har mye å gjøre. Askim-ordføreren forteller på nettsiden din at det var 300 sider med saksdokumenter og 200 sider vedlegg til siste møte i fellesnnemda. Det er imponerende at politikerne våre forstår og klarer å sette seg inn i så mange og kompliserte ting – ære være dem for det!

Jeg skjønner at jeg må følge med deg videre fremover. Neste møte er «Partssammensatt utvalg» i kantina på Trøgstad kommune. Kan jeg benke meg foran skjermen og følge det i farger på Indre Østfold kommune-tv eller er det bare å troppe opp? Det står ingenting om hvilke møter jeg er velkommen til eller hva som skal vise på kanalen.

Hvis jeg skal velge mellom de fire adjektivene du vil skal kjennetegne deg med, så kan du gjerne droppe «fremtidsrettet», «effektiv» og «attraktiv» – jeg tror du har mer å gå på når det gjelder «levende» og ville nok plassert det fremst.

Vennlig hilsen

Øyvind Woie, innbygger

PS. Gleder meg til neste brev fra deg! Skriv snart!

I Norge brukes en eskimo for å selge is til sommervarme gutter og jenter.

Nylig traff jeg på hun her igjen (se bildet). Skal innrømme at jeg ikke har tenkt noe særlig på henne i vintersesongen. Jeg var på Huk, ei skikkelig mangfoldsstrand med plass til hele den norske manfoldighetsbefolkningen. Der stod hun, strategisk plassert utenfor Hukoddden kiosk, med en meterhøy sjokolade Krone-is i armene. Det så slitsom og svett ut i sommervarmen, der hun poserte med et knallrødt smil over leppene. Eskimonika var iført gul pelsdrakt og noe som ligner på samiske skaller? Hun var svært synlig, midt i mangfoldet.

Er det ikke egentlig litt utrolig at denne lille, smilende piken med inuitt-look har overlevd «Bongo fra Kongo» og negerdebatten. Hadde hun hett «Neger-onika» eller «Same-sara» hadde hun trolig for lengst gått i graven. Men Diplom-is holder fast på å bruke eskimoer i markedsføringen av de kjølige godsakene sine.

De gode gjerningene er ikke for å bli et bedre menneske enn andre, men for å bli et bedre menneske for andre.

Den gode gjeteren.

Preken i Askim kirke 30. April 2017

Bibeltekst: Johannes kap. 10, vers 11 – 18:
”Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»

Denne prekenen handler om hvordan Askim menighet kan sette sin nye visjon ut i livet,  og hvordan du kan ta del iden. Visjonen vår sier at:

«I Askim menighet vil vi møte alle mennesker med tro, håp og kjærlighet. Vi vil skape mer himmel på jord.»

I begynnelsen av februar 2007 ble det observert en stor hannulv like her ved Askim kirke. Den ble til og med fotografert av en av de ansatte ved menighetskontoret. Jeg bor rett her borte bak kirka, og barna våre og barna i nabolaget hadde sin skolevei gjennom kirkegårdsområdet. Vår yngste sønn var bare åtte år. Rovdyret brakte med seg frykt og gamle myter. Det var ikke vanskelig å male frem bilder av hva som kunne skje med vår lille flokk. De kunne trenge noen som voktet dem – en gjeter! Men det skjedde ingenting. Gråbein var lett på foten – og forsvant før gjeteren kom på plass.

Det har gått 10 år. Nå trenger menneskeflokken gode gjetere mer enn noen gang. Usynlige og synlige ulver, og nye farer truer. Nyttekjøretøy blir omgjort til dødelige våpen av ensomme ulver, og de rykker nærmere og nærmere våre egne nabolag. Klimakrisen skraper i titusen år gammel is og truer med å endre hele vårt livsgrunnlag. Mennesker flykter rett i døden – på vei til lykkelandene i nord. Og i østen stiger stadig nye prøveoppskytninger mot himmelen.

Ulvene lusker fremdeles i skogen og sprer frykt. De er større og skumlere enn noen gang.

Midt i dette ser vi nye gjetere formes og reise seg. Ledere som spiller på frykt og fordommer. Verdens mektigste stat har fått en sjefsgjeter nesten ingen trodde var mulig, og i Europa ser vi konturene av en nasjonsleder fra ytterste nasjonalistiske høyrefløy.Mange ledere vil sette seg selv, sine land og sine borgeres behov fremst. De vil sperre grenser og stenge medmennesker ute fra felles goder og nye muligheter. Det har blitt vanskeligere å se forskjell på ulvene og gjeterne.

Gjeteren i teksten vår har en stillingsbeskrivelse som strekker seg langt ut over normale gjeter-forventninger anno 2017. Dette er ingen åtte til fire jobb etter norsk arbeidsmiljølov, men en livs- og dødsgjennomgripende oppgave – hvor gjeteren setter seg selv og sine egne behov til side – for å ha fullstendig fokus på flokken og dens individer.

Denne gjeteren er villig til å gi livet sitt for å hvert enkelt individ i flokken – og for hele flokken tilsammen. Og ikke fordi han blir tvunget til det, men fordi han ønsker det selv. ”Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig”, sier Jesus – og viser at han strekker seg langt ut over våre menneskelige grenser.

For er det ikke et ganske umenneskelig prinsipp – at noen skal påta seg gå i døden for å redde andre? Det høres ikke mye bærekraftig ut – samtidig som det kanskje er nærmere oss enn vi av og til tenker over. En flik av dette mysteriet ser vi i naturen akkurat nå – vi legger frø i jorda og nytt liv vokser frem av det som dør.

Våre menneskeliv bærer også noe av det samme prinsippet i seg – mennesket blir født, føder selv den neste generasjonen, men dør til slutt selv – slik at andre kan komme etter og leve videre, for å gjenta den samme syklusen. Midt i det som dør finnes spirer til liv.

”Jeg har makt til å gi mitt eget liv og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av far”, sier Jesus i bibelteksten. Jesus fullførte oppdraget da han sprengte våre fysiske grenser gjennom påskemysteriet – og foretok tidenes salto-mortale – det ultimate dødsstupet. Han ”fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen” – som vi sier i vår kirkes trosbekjennelse. Jesus gikk fra livet – til døden – og tilbake til livet igjen.

I 2017, i vår histories mest opplyste øyeblikk, har mennesket omfattende kunnskap om hva som skjuler seg i mørket. Vi har smakt på frykten og har velutviklede evner til å gjenkjenne ondskap i eget og andres liv. Vi har egenerfaringer med ”å kjenne lysten til det onde i vårt hjerte” og vet hvor lett det er å gjøre ”det onde vi ikke vil” – i møte med mennesker som står oss nær. I våre egne verdi- og livsvalg. Det kan handle om de stygge orda vi ikke skulle sagt, baktalelse, uvennskap, å tenke mer på seg selv enn andre, å ikke hjelpe fattige, å stenge mennesker ute fra våre privilegier, å ignorere realitetene i klimakrisa – listen kan være lang og ulik for hver og en av oss.

For kjenner vi godt etter vet vi innerst inne forskjellen på det gode og det onde. Her til lands har vi til og med laget en TV-serie med tittelen Skam – den setter ord på:
– frykten for å ikke være god nok
– angsten for å ikke lykkes
– redselen for ikke å få venner
Skam snakker sant om livet for mange mennesker – og peker på at veien ut av uføret er å følge ”Lysten til å gjøre det gode” i sitt hjerte. Å ville hverandre vel, respektere og anerkjenne, snakke sant om seg selv og livet, erkjenne svakhet og bygge hverandre opp. Det er mye av det samme prinsippet som ligger til grunn for den gode gjeteren og hans virkemidler. Det som bryter mennesker ned og skaper ondskap er det vi kaller synd.

”Jeg er den GODE gjeteren” sier Jesus – og forklarer oss hva som er godhetens prinsipp – for Jesus er ingen ond gjeter som er kommet for å knekke og splitte opp flokken sin, fordømme og fryse ut mennesker
”Jeg gir mitt liv for sauene” sier Jesus og understreker hvor langt han er villig til å gå for at vi skal ha det bra.

Å være villig til dø for en sak eller person er en ekstrem gjerning – som vi også kjenner igjen fra helt andre sammenhenger enn i det godes tjeneste. Men denne gode gjeteren vil være en venn, en bror eller søster – gode gjetere et villige til å følge deg gjennom absolutt alle livets ups and downs, i tykt og tynt, stort og smått, på vei mot døden, på toppen av livets seiersrus, når sykdom rammer, i møte med arbeidsløshet, ved tap av dine kjære, i fødsel og død. Er det ikke nettopp slike støttespillere vi drømmer om eller lengter etter å være?

Jeg tror på den forunderlige og uforklarlige påskehistorien, dette mysteriet om at Jesus bærer med seg alle våre synder inn i døden. En hendelse jeg ikke kan forklare -men et budskap jeg kan bruke som rettesnor i mitt liv – i møte med verden og ulvene – ikke for å bli et bedre menneske enn andre, men for å bli et bedre menneske for andre. Dette kalles nestekjærlighet og vi vet hva det – det handler om å bli en sannferdig og ekte gjeter som er villig til å gi avkall på egne privilegier for at andre skal få det bra.
Per Fuggeli sier det slik: ”Vi lengter etter oss selv som en flokk av ufullkomne skapninger, ikke en flokk av glansbilder og overmennesker”

Jeg tro det å være kristen er å ta ”lysten til å gjøre det gode” på dypeste alvor.

Men hvor begynner jeg? Skal jeg sette inn støtet for å redde Grønlandsisen som smelter tre ganger raskere enn forskerne har antatt, og vil føre til havet vil stige og true millioner av mennesker eksistens om 100 år? Ja, hvorfor ikke?

Skal jeg slå følge med den lille norske organisasjonen Dråpen og reise til Chios i Hellas der de ved hjelp fra frivillige gir frokost, lunsj og middag til om lag 800 dødsslitne og forkomne mennesker hver dag som flykter over middelhavet? Ja, kanskje det!

Eller skal jeg stikke innom den gamle naboen som har flyttet til trygdeleilighet og sjelden får besøk? Jo det kan jeg gjøre.

Behovene for godhet er enorme. Men Gud er ikke en automat som belønner deg etter din innsats. Det viser også påskemysteriet der en dødsdømt tjuvradd som blir hengt på et kors spør, i siste øyeblikk, om han er god nok for Jesus – og svaret er et rungende ja.

Jeg har hørt en fortelling fra en troverdig kilde – om at i middelalderen plasserte man foreldreløse, fattige og utviklingshemmede barn i en grav utenfor kirken inngang. Etter at presten hadde talt til menigheten om nestekjærlighetens evangelium kunne kirkens medlemmer ta med seg de trengende som stod i graven og gråt – det kunne nok være vanskelig å gå forbi da.

Så vær en god gjeter! – La den store gjeteren inspirere deg – bekjemp det onde med det gode – Kjenn på lysten til det gode – ring en gammel venn, gi en tikroning til tiggerdama utenfor Coop Extra, be om forlatelse, gi nåde til den som ber om det, møt hverandre med respekt, ta den svakes parti, gi mennesker verdighet, bruk tiden på dem du er glad i, snakk sant – ikke lyv – alt dette og mer til – er gode gjetergjerninger innenfor rekkevidde på veien gjennom livet i fotsporene til den store gjeteren.

Det gode begynner alltid i det små, men det har kraft i seg til å knekke ondskapen og forandre en hel verden. Så øv deg på det allerede nå: hils på en du ikke kjenner her i kirka i dag, si noe fint til Prosten, takk organisten, inviter en ensom på søndagsmiddag, snakk med kona di, spør om barna trenger barnevakt – skriv et leserinnlegg i NRK ytring, dra til USA og protester mot Trumps klimapolitikk.

Lykke til med de gode gjerningene.

Jeg trodde troen min hadde alle svarene da jeg mistet foreldrene mine. Slik ble det ikke, jeg fikk bare enda flere spørsmål.

Jeg har alltid vært en fyr som har hatt meningen med livet på stell. Muligens er det et alderdomstegn at man begynner å tenke på den slags. Men helt fra tidlig barndom har jeg reflektert både høyt eller helt stille rundt dette eksistensielle spørsmålet. Og lenge trodde jeg at jeg visste akkurat hva svaret var.

For meg har det vært uløselig knyttet til tro, et valgt og ønsket kristent livssyn, et kompass av gammel lærdom – nedarvet gjennom generasjoner basert på en gammel fortelling om en Menneskegud som gjennom historiens dypeste saltomortale, selve dødsstupet, fór ned til dødsriket og helt til ytterkanten av universets grenser – for å vise oss hva den aller største kjærligheten er – å gi sitt eget liv for den andre.

Min troshistorie er for lang til å gjennomgås her, men den startet allerede ved fødselen og har blitt bygget sten for sten gjennom en trygg barne- og ungdomstid. Far og mor delte raust av en glad og positiv kristendom.

For tre år siden falt faren min ut av tiden, bokstavelig talt, fra seks meters høyde mot et betonggulv. Året før døde mor, brått og plutselig av et hjerte som plutselig en søndag sa stopp og ikke lenger ville banke blodet rundt i kroppen hennes.

Krefter fra disse dramatiske opplevelsene traff troen min og satte i gang tanker jeg ikke trodde jeg skulle få. Tanker jeg overhodet ikke var forberedt på.

Brått var min viktigste fanklubb borte.

Faren min var kristentroens lokale svar på Mahatma Gandhi. Gjennom livets ups and downs levde han slik jeg så det: med det andre kinnet vendt til.

Tenkte og snakke godt om alle, drev søndagsskole, ungdomsklubb, deltok i kristent forenings og organisasjonsliv lokalt og nasjonalt, hjalp rusmisbrukere og fyllefanter, gav rikelig i kollekt og givertjenester. Mor hadde de samme egenskapene, men mer i det stille.

Hva er meningen med livet når sånne folk må dø? Kastes mot et betongulv – en sterk og frisk kropp med muskler som en veltrimmet vektløfter. Med mange år med mulighet for fortsatt utøvelse av nestekjærlighet og gode gjerninger?

Hvorfor rammes vi av ulykker? Hvorfor så mye lidelse og smerter? Hvorfor skal vi måtte leve, når det er så vanvittig smertefullt å skilles? Hvorfor skal det være så usigelig vondt å møte døden hvis du tror at du skal møtes igjen?

Jeg trodde jeg hadde svarene på det, før det skjedde – men da det skjedde hadde jeg ingen svar i det hele tatt. Bare masse ubehagelige spørsmål, ingen trøst fra Gud i trosbagasjen en gang. Hvor ble det av håpet, evigheten, oppstandelsen, paradiset? Hvorfor ramlet dette vekk samtidig?

Det handlet aldri om et ønske om å dø selv, men om at store deler av troen min kollapset og jeg vet ikke helt om den er på plass ennå.

Jeg tror ikke det, den er annerledes, mindre skråsikker, mer ydmyk, mindre opptatt av at jeg er sentrum i universet og mer tvilende til at Guds øye våker over akkurat meg, siden det er så veldig mange andre som kan trenge akkurat det så mye mer enn meg. Jeg tenker spesielt på den flyktningefamilien som akkurat nå kjøper de tre redningsvestene som ikke kommer til å flyte hvis den dårlige gummibåten de skal reise over middelhavet velter. Eller mine kristne brødre og søstre i Malawi som vet at sultkatastrofen nærmer seg fordi avlingene har slått feil og det snart ikke finnes mat. Slike folk trenger Guds øye så mye mer enn meg.

Men i fjor sommer skjedde det noe merkelig. Jeg kom på sporet av noe som gav mening. Det skjedde bak garasjen, langt inne i et viltvoksende og frodig villbringebærkratt. Jeg lette ikke etter meningen, men bringebær – og lærte at man kan finne noe viktig på steder en ikke trodde at det fantes noe å hente.

Bak stikkende stengler og høyreiste brennesler, så jeg plutselig noe som kunne bringe meg videre. Hver sommer sloss vi – altså jeg og bringerbærkrattet – om hvor grensa mellom skog og hage skal gå. I fjor overtok skogen ledelsen. Fordelen med villnisset er at det er bær på det.

Jeg bøyde meg ned, lirket de vakre, røde bærene ytterst på busken av de hvite tappene. Plukket rent, og gravde meg lenger inn for å finne mer.

Der inne, i det grønne buskaset bugnet det. Plutselig var tanken der – hvorfor står dere her inne, dekket til av blader og torner. Uten mulighet til å bli sett og komme til nytte. Hva er meningen med en slik tilværelse?

For at jeg skulle finne dere? Høste, smake og spise og kjenne at jeg lever? For å være en del av større helhet – naturens livsyklus – skaperverket.

For å vokse, blomstre, bære frukt, sette frø og bli til jord så andre kan vokse, bære frukt, sette frø og bli til jord igjen.

Det var en befrielse å finne nye perspektiver som krevde plass i bevisstheten og presset gammelt skrot og tankespinn til side.

Samtidig var og er dét krevende, for en som alltid har hatt meningen med livet på stell – som er velformulert, reflektert og liker å gå på dype farvann i møte med livet – å våge å slippe tak i egne teorier og tankebaner, slippe kontrollen – å tørre å begynne å lete andre steder – og akseptere at stedene like gjerne kan være Einsteins relativitetsteori, Bibel eller et bringebærkratt – bak en garasje på liten flekk av vår enorme, levende klode.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle havne her. At dette skulle bli et valg i mitt liv! Det var helt utenkelig.

Jeg vet ikke helt hvordan det begynte, men presset hadde nok vært der en stund. Trolig henger det også sammen med en medieskapt midtlivskrise, frykten for ikke å få realisert alt i løpet av vårt korte livsløp, ankomst av barnebarn og angsten for svikt i vitale organer i hjerte- og lungeregionen. Kort sagt; fryktmotivert.

Jeg har aldri trent i hele mitt liv, ikke jogget, løpt maraton, hel eller halv, løftet på jern eller slått et slag for karate.

Jeg står helt stille, samtidig beina beveger seg under meg. Blikket er fokusert på et grønt ”Nødutgang” skilt – men jeg har ikke behov for å rømme. Musklene verker, munnen er tørr, svetten flommer og svir på vei inn i opphovnede øyne.

Jeg halveis snubler og småløper med en fart på 7,4 kilometer i timen, jeg vet at det er for lav fart til å kvalifisere til løping, men for meg holder det. Jeg beveger meg ikke en millimeter.

Jeg har skrevet mange og ganske stygge saker og artikler om kroppspress og treningsukultur, toppidrett m.m. Jeg var faktisk en en av de første som var i medieklinsj med Kari Jaquesson da hun lanserte Tjukkholmen på TV. Jeg dømte det nord og ned. Nå er det jeg som synder – mea culpa!

Jeg har aldri trent i hele mitt liv, ikke jogget, løpt maraton, hel eller halv, løftet på jern eller slått et slag for karate. Gymkarakterene har det ikke vært noe å si på, og jeg var populær på kanonballlaget på grunn av min kroppslige tyngde.

Mitt liv har vært på et idrettslige sparebluss, også interessemessig. Som journalist i Vårt Land hadde jeg en stående avtale, eller kanskje var det en ordre, med redaktørene om at jeg aldri skulle skrive en eneste sportssak – ikke først og fremst for min del, men for avisens skyld.

Mine barn har maks fått lov til å spille fotball i løkkeserien – høyere divisjoner enn det har jeg passivt forhindret dem fra å delta i. Noe prøvde seg også på håndball et par minutter, men det var det.

Da jeg satte min føtter på en tredemølle, trådte jeg over et av mitt livs store terskler. Det var nesten like skremmende som å gå frem til predikanten på et vekkelsesmøte. Bildet av å se meg selv inne i et muskelbyggende, rompestrammende, selvopptatt kroppsunivers fantes ikke i min fantasi.

Med det er faktisk nesten hyggeligere å komme dit enn å gå i kirka. Innenfor inngangsdøra står ei blid jente og sier ”Velkommen!” eller ”Så fint å se deg!”. Har jeg ikke vært der på ei uke, dukker det frem oppmuntrende tekstmeldinger på mobilen: ”Hei, du har ikke vært hos oss den siste uka. Vi håper alt er bra med deg?” Har jeg noen gang blitt etterspurt slik hvis min plass i kirkebenken var tom på en søndag?

Jeg treffer mer kjentfolk her enn i herrens hus. Alle har et felles mål, – vi tilber og pleier kroppens tempel. Time etter time, kilo etter kilo, mil etter mil, bøy etter tøy, spinn for spinn. Jeg bruker faktisk mer tid i treningsstudio enn på mitt åndelige liv. Eller det siste er en sannhet med modifikasjoner, for jeg traver i vei, løfter og drar i stropper med tunge vekter, akkompagnert av NRKs tyngste podkaster. Jeg blir med Jostein Gaarder inn i P2s Salongen når stigningen på tredemøllens treningsprogram når sitt toppunkt. Jeg seiler av sted ut i vitenskapen og filosofiens mange rom med programlederne i Ekko. I bakgrunnen støyer Avicii. Morgenandakten har jeg også vært innom.

Har jeg ikke vært der på ei uke, dukker det frem oppmuntrende tekstmeldinger på mobilen: ”Hei, du har ikke vært hos oss den siste uka. Vi håper alt er bra med deg?” Har jeg noen gang blitt etterspurt slik hvis min plass i kirkebenken var tom på en søndag?

Time etter time befinner jeg meg i min lille kroppsboble uten kontakt med omverdenen. Og det kjennes fint ut. Det gir overskudd både til hode og kropp. Det har jeg hørt om, men aldri trodd på.

Gunnar, treneren min, kommer bortom når jeg presser 48 kilo på runde tre a´15 ganger. ”Åssen går det a? Går bra eller?” Det ser sikkert ikke slik ut. Pulsen raser og knotten er rød. ”Joa,”sier jeg. Snakker om flow og flyt så hårene reiser seg på Gunnar.

Deretter er det innspurten. En halvtime på tredemølla. ”De siste fem minuttene skal du kjenn det skikkelig”, minner Gunnar meg på. Deretter begynner rullebåndet å rulle, beina settes i bevegelse og jeg snubler av gårde med erfaringen av at det går an å gjøre endringer i livet sitt og ta tak – som gulrot på ei stang foran meg.