Jeg hadde aldri trodd jeg skulle havne her. At dette skulle bli et valg i mitt liv! Det var helt utenkelig.

Jeg vet ikke helt hvordan det begynte, men presset hadde nok vært der en stund. Trolig henger det også sammen med en medieskapt midtlivskrise, frykten for ikke å få realisert alt i løpet av vårt korte livsløp, ankomst av barnebarn og angsten for svikt i vitale organer i hjerte- og lungeregionen. Kort sagt; fryktmotivert.

Jeg har aldri trent i hele mitt liv, ikke jogget, løpt maraton, hel eller halv, løftet på jern eller slått et slag for karate.

Jeg står helt stille, samtidig beina beveger seg under meg. Blikket er fokusert på et grønt ”Nødutgang” skilt – men jeg har ikke behov for å rømme. Musklene verker, munnen er tørr, svetten flommer og svir på vei inn i opphovnede øyne.

Jeg halveis snubler og småløper med en fart på 7,4 kilometer i timen, jeg vet at det er for lav fart til å kvalifisere til løping, men for meg holder det. Jeg beveger meg ikke en millimeter.

Jeg har skrevet mange og ganske stygge saker og artikler om kroppspress og treningsukultur, toppidrett m.m. Jeg var faktisk en en av de første som var i medieklinsj med Kari Jaquesson da hun lanserte Tjukkholmen på TV. Jeg dømte det nord og ned. Nå er det jeg som synder – mea culpa!

Jeg har aldri trent i hele mitt liv, ikke jogget, løpt maraton, hel eller halv, løftet på jern eller slått et slag for karate. Gymkarakterene har det ikke vært noe å si på, og jeg var populær på kanonballlaget på grunn av min kroppslige tyngde.

Mitt liv har vært på et idrettslige sparebluss, også interessemessig. Som journalist i Vårt Land hadde jeg en stående avtale, eller kanskje var det en ordre, med redaktørene om at jeg aldri skulle skrive en eneste sportssak – ikke først og fremst for min del, men for avisens skyld.

Mine barn har maks fått lov til å spille fotball i løkkeserien – høyere divisjoner enn det har jeg passivt forhindret dem fra å delta i. Noe prøvde seg også på håndball et par minutter, men det var det.

Da jeg satte min føtter på en tredemølle, trådte jeg over et av mitt livs store terskler. Det var nesten like skremmende som å gå frem til predikanten på et vekkelsesmøte. Bildet av å se meg selv inne i et muskelbyggende, rompestrammende, selvopptatt kroppsunivers fantes ikke i min fantasi.

Med det er faktisk nesten hyggeligere å komme dit enn å gå i kirka. Innenfor inngangsdøra står ei blid jente og sier ”Velkommen!” eller ”Så fint å se deg!”. Har jeg ikke vært der på ei uke, dukker det frem oppmuntrende tekstmeldinger på mobilen: ”Hei, du har ikke vært hos oss den siste uka. Vi håper alt er bra med deg?” Har jeg noen gang blitt etterspurt slik hvis min plass i kirkebenken var tom på en søndag?

Jeg treffer mer kjentfolk her enn i herrens hus. Alle har et felles mål, – vi tilber og pleier kroppens tempel. Time etter time, kilo etter kilo, mil etter mil, bøy etter tøy, spinn for spinn. Jeg bruker faktisk mer tid i treningsstudio enn på mitt åndelige liv. Eller det siste er en sannhet med modifikasjoner, for jeg traver i vei, løfter og drar i stropper med tunge vekter, akkompagnert av NRKs tyngste podkaster. Jeg blir med Jostein Gaarder inn i P2s Salongen når stigningen på tredemøllens treningsprogram når sitt toppunkt. Jeg seiler av sted ut i vitenskapen og filosofiens mange rom med programlederne i Ekko. I bakgrunnen støyer Avicii. Morgenandakten har jeg også vært innom.

Har jeg ikke vært der på ei uke, dukker det frem oppmuntrende tekstmeldinger på mobilen: ”Hei, du har ikke vært hos oss den siste uka. Vi håper alt er bra med deg?” Har jeg noen gang blitt etterspurt slik hvis min plass i kirkebenken var tom på en søndag?

Time etter time befinner jeg meg i min lille kroppsboble uten kontakt med omverdenen. Og det kjennes fint ut. Det gir overskudd både til hode og kropp. Det har jeg hørt om, men aldri trodd på.

Gunnar, treneren min, kommer bortom når jeg presser 48 kilo på runde tre a´15 ganger. ”Åssen går det a? Går bra eller?” Det ser sikkert ikke slik ut. Pulsen raser og knotten er rød. ”Joa,”sier jeg. Snakker om flow og flyt så hårene reiser seg på Gunnar.

Deretter er det innspurten. En halvtime på tredemølla. ”De siste fem minuttene skal du kjenn det skikkelig”, minner Gunnar meg på. Deretter begynner rullebåndet å rulle, beina settes i bevegelse og jeg snubler av gårde med erfaringen av at det går an å gjøre endringer i livet sitt og ta tak – som gulrot på ei stang foran meg.