To små planeter

i kvert sitt univers

I lysår, ikkje meter,

måles avstanden på tvers

likavel så nære og litt glad

Kanskje avstand e bra

Eg tenke på mysteriet deg

og under øve alle under: at du elske meg

eg tenke på mysteriet deg og under øve alle under at du elske meg

Nå henger månen lavt øve’ fjorden

går han lenger ned nå blir han våt

den andre gjesten e foren

og du spele’ ein eggande låt, – eg e så tent

Du e forbuden frukt, det gjør meg vondt

det sprenge sånn på at eg går snart i sundt

eg har lyst, men e redd, nå går allting rundt

eg trur eg blir galen

Nå kan eg ’kje ein gong lenger se deg

du e borte i ei tåka av begjær

så seie du du vil ligga med meg

eg vet ikkje ka eg ska gjer, – eg må gå.

Eg har for møkje å tapa, for lite å vinna

det e feigt, men eg må bare sjå å forsvinna

Eg går ut i nattå fremdeles forblinda – eg tapte, men vant

– eg tenke det går kanskje fleire tog

og ser bort på månen – den klarte seg og

Ung og forelska, famlande, forvirra

håvelaust betatt av deg

Du va så fine, eg va ein kløne

men du va visst interessert i meg

Me kom i sammen titt og ofta

me hadde alt me trengte då

Me va så nære, me smelta sammen

og me hørte bryllupsklokker slå

Du og eg, du og eg, du og eg

Du og eg, du og eg, du og eg

Du og eg har ein gammal drøm

ein drøm som aldri dør

og me ska visa heile verden

det kan bli bål av gamle glør

og bålet ska varma og brenna

og isen ska smelta ned

tru og håp ska me tenna for fred

To små planeter

i SAMME univers

I lysår, ikkje meter,

måles avstanden på tvers

likavel så nære og

litt glad

Kanskje avstand e bra…….

Barn og ungdom over hele verden ber de voksne om hjelp til å redde klimaet. Nå er tiden inne til å være voksne og å ta ansvar. Klimasaken er for stor til at de unge kan og skal håndtere den selv.

22. mars stod 15.000 ungdommer foran Stortinget og ropte.  Jeg var der for å lytte. Det jeg hørte var unge, fortvilte mennesker. På en av plakatene stod det: «Se meg inn i øynene og si at du driter i fremtiden min». Rett på sak – bånn ærlig.  Kan du si det til dine barn? Til dine barnebarn, til generasjonene som kommer etter oss? At du gir blaffen i hvordan det går?

FN har lagt frem nye sjokk-rapporter som viser at livsviktig natur utraderes raskere enn noen har trodd. Det kan få fatale følger for oss og blant annet føre til matmangel. Storbritannia har erklært klimakrise og politikerne frykter dette vil spinne ut av kontroll dersom de ikke gjør drastiske endringer nå.

Vi står på terskelen til en ny kommune. Det gleder oss i Miljøpartiet De Grønne at FNs bærekraftsmål ligger som grunnvoll i Indre Østfold kommune. I tillegg har fellesnemda flere ganger erklært at dette blir Norges største jordbrukskommune.

Det forplikter – kommunen sier i sin erklæring blant annet at den skal bli klimanøytral. Vi i Miljøpartiet De Grønne Indre Østfold mener at kommunen i mye større grad må inngå i langsiktige og forpliktende avtaler og ikke bare smykke seg med fagre, grønne ord. Vi går inn for at den nye kommunen skal bi Miljøfyrtårn-sertifisert, det skal lages konkrete klimabudsjett og regnskap, og tydelige planer for å verne matjord og natur slik at vi sikrer kortreist mat og livsviktig biologisk mangfold. Skal vi redde klimaet globalt må vi først gjøre jobben lokalt.

Ikke vend ryggen til fremtiden og de unge. Stem grønt på høsten kommunevalg.

Øyvind Woie, 3. kandidat Miljøpartiet De Grønne Indre Østfold

Jeg sitter fastspent i en dommedagsmaskin. En av disse som brenner døde plante- og dyrerester fra urtiden. Det er en farlig ferd, men skaden blir ikke synlig før i fremtiden.

Langt der nede, flere tusen meter under meg, er Max, Mille, Agnes og Esther i ferd med å krype ut av dynene sine. En nye dag er i emning. To fire-åringer og to to-åringer er klare til å stikke nesa ut i vår vidunderlige verden, med nysgjerrige blikk og utforskende lek.

En uro gnager i meg. Flyet jeg sitter i stiger raskt mot høsthimmelen, mens kraftige jetmotorer nok en gang seirer over tyngdekraften ved å brenne tusenvis av liter flybensin.

Jeg tenker: Er det denne turen som vil gjøre at det hele vil bikke over?

Vil dette karbonavtrykket være dråpen som gjør at vi kommer til et point-of-no-return?

Vil denne reisen stille barnebarna mine overfor umenneskelige valg om 40-50 år?

Det er faktisk slik i klimasammenheng at den CO2-dritten jeg bidrar med i dag, vil være her lenge etter at jeg har forlatt åstedet og skape store problemer for de som kommer etter meg.

Mange forskere peker på at vi kan risikere at klimakrisen løper helt amok. Når isen smelter stiger havet. Havet forandrer temperatur og vannstrømmer som igjen påvirker andre menneskers liv og skaper problemer langt unna der isen forsvant.

Når temperaturen fortsetter å stige smelter permafrosten – den gigantiske telehiven vi har i områdene nord i Russland og Alaska. Når telen mister sin kraft, bobler metangassen opp mot himmelen og kaster ekstra bensin på det globale oppvarmingsbålet.

Det er ufattelig at vi ikke skjønner det. Enhver som har tent et bål og stukket hodet inn i røyken forstår at det ikke er bra, hverken for nåværende eller fremtidig helse. Men dette har vi altså problemer med å ta inn over oss, der vi ruller, flyr og båter rundt med bålene våre og brenner for å skape varme- energi.

Mine valg i dag, får følger for mine barnebarn og deres barn og slekters gang. Max og Mille, Agnes og Esther får en vanskeligere verden enn den jeg fikk.

De må ta stilling til moralske og etiske spørsmål jeg ikke tør å tenke på. Antallet klimaflyktninger vil stige dramatisk på grunn av mat, vann og landmangel. Hva skal de gjøre når det står en million flyktninger og banker på den norske stabbursdøra? Skyte dem?

Hvordan skal de klare å forsvare et forbruk som krever 7 jordkloder, holde fortet i veldferdstaten? Slåss for retten til rødt kjøtt på bordet? Argumentere for hvem som skal ha retten til å fly

Det er jo ganske logisk at døde dyr og planter ikke har noe annet å bidra med enn død. Det som er dødt er dødt. Enn så lenge har jeg meldt meg inn i Besteforeldrenes klima-aksjon og har et klart mål om å demonstrere. Jeg kjører el-bil og venter på montering av solcelle-paneler fra Otovo.

Likevel er jeg ikke tilfreds, jeg er redd, redd for hva jeg er i ferd med å påføre mine egne barnebarn. For meg går det rett i strupen på den kristne trua mi og utfordrer meg til et mer radikalt nestekjærlighetsengasjement. Å være kristen er å flytte fokus fra seg selv og til de minste blant oss – de som ramler på utsiden og ikke når opp til kanten av det bugnende bordet er i nord. Barna, de som kommer etter oss, de som skal arve jorda.

I disse dager sitter verdens fremste klimaforskere og skriver på en ny rapport om klodens tilstand. Det ryktes at de sliter med å finne de rette ordene som kan beskrive alvoret i situasjonen slik at vi faktisk tar det inn over oss – og gjør noe.

Jeg går inn for landing, uroen er der fremdeles, jeg bærer den med meg, hele tiden. Er dette dråpen som får klimabegeret til å renne over? Hvordan våger jeg å risikere så mye for å oppnå et øyeblikks tilfredstillelse, komme meg raskere frem, ønske mer vekst og forskjeller?

Jeg har ingen hyggelige svar. Kan det henge sammen med det å brenne det som en gang var levende.

Død gir død – liv gir liv.

Jeg vet ikke.

Bare denne uroen. Hvorfor engasjerer det oss ikke mer? Hvorfor bruker vi ikke all vår tid på å redde det som lever, fremfor å styre mot død og fordervelse?

Når Jesus dør på korset foretar han påskens saltomortale. Gjennom et dødsstup farer han ned i dødsriket, til bunns i all dritt som har eksistert og noen gang kommer til å eksistere, i et gammaglimt renser han hele universet, farer fra Big Bang til siste nanosekund og serverer sitt merkesnodige opp-ned budskap om at den som taper bli vinner.

I dag, 2. søndag etter påske, var jeg så heldig at jeg fikk lov å preke i Askim kirke. Bibelteksten handlet om Peter som utsettes for Jesu «elsker – elsker ikke»-test.

Å tro på Gud er både lett og vanskelig – min erfaring er at det ganske ofte handler om begge deler samtidig – at troen og tvilen løper hånd i hånd. Troen kan være forvirrende og forklarende på samme tid. I vinter fulgte kanskje en god del av dere den danske TV-serien «Herrens veier». Jeg tror den traff mange så sterkt, fordi det var mye kjenne seg igjen i jakten på på tro og meningen med livet. Det var et menneskelig og trosmessig drama, proppet med galskap og levd liv, som berørte meg som et troende menneske.

I dagens bibeltekst handler det om nærkontakt med troen – den handler om å stå ansikt til ansikt og svare på et av tilværelsens grunnleggende spørsmål: Elsker du meg? Er jeg elsket? 

Det er Peter, selve superhelten blant de tolv disiplene til Jesus, som utsettes for den temmelig brutale tros- og kjærlighetskonfrontasjonen. Tre ganger etter hverandre får han spørsmålet:

Elsker du meg?

Har du meg kjær?

Elsker du meg høyere enn de andre?

Jeg lurer på hva jeg selv ville svart dersom Jesus hadde spurt meg. Jeg tror Peter opplevde det  temmelig ydmykende, han hadde tross alt satt livet sitt på vent og gått i fotsporene til Jesus i flere år. Han hadde til og med fått beskjed, direkte fra Jesus om at når han døde var det Peter oppdraget ville hvile på – det var ham Jesus ville bygge sin kirke på. Trolig kjente han mest på skam, for Jesus hadde absolutt grunn til å spørre Peter etter det som hadde skjedd i påsken.

Påskens drama er over, på mange måter var det tross alt happy ending siden Jesus var blitt levende igjen. Men det hadde kostet mye, klippen, Peter hadde sviktet Jesus på det groveste – kun for å redde sitt eget skinn hadde han nektet tre ganger på spørsmål fra forskjellige folk om han hadde noe med Jesus å gjøre. Som vi sang i Bjørn Eidsvågs selvransakende tekst før prekenen: Han svikta då du trengte han – du hadde gitt han alt…

Påskehistorien er fortellingen om Jesus død og oppstandelse. Det som skjer i påsken er selve grunnlaget for den kristne tro – når Jesus dør blir han til liv oss – ehh veldig rare setning det der som så mange andre i påskehistorien – men det skal vi komme tilbake til.

Hovedaktørene i påskens fortelling er Jesus og kjernetroppen hans.

Etter at Jesus ble hyllet som konge på vei til Jerusalem –  ble det færre og færre som holdt følge med ham på vei opp mot korsfestelsen på Golgata. Disiplene henger med et stykke, før de droppe ut, en etter en – de som hadde vandret med Jesus i flere år, de har førstehåndskunnskap – de har hørt hva han har snakket om og sett hva han har gjort – likevel svikter de når Jesus trenger støttespillerne sine som mest? De sovner når lederen og forbildet deres trygler dem om holde seg våkne i Getsemanehagen. Judas selger informasjon om hvor Jesus oppholder seg de siste timene av livet sitt, uten av noen av de andre hindrer ham i det?

Hva slags tro er dette? Hva slags moral er det disse disiplene har?

Men hadde de noe valg, mye var jo allerede forutsagt av disse svikene? De visste jo til og med at en del av dette ville komme.

Jesus og Gud kunne åpenbart kjørt en helt annen linje i påskedagene. Det ville vel vært lett som en plett for Gud å kjøre en seiers-strategi med fullt englekor, himmelsk hærskare og gullgater oppover Golgata. Den allmektige og allestedsnærværende guden kunne feid alle av banen med et knips og ridd inn i nådens soloppgang med seierskrans i håret og et seierssmil fra øre til øre.

Men det skjer ikke.

Det ender i en tragisk suppe av svik, tap, løgn, skam, krenkelse, død og fordervelse.

Gud oppfyller sitt merkesnodige opp-ned budskap gjennom det som skjer med Jesus.  Et budskap om at den minste skal bli den største, den som taper blir vinner, den som vil være størst må bli den minste.

Dette er vanskelig å forstå – men jeg opplever at påskebudskapet er en innertier fordi det treffer meg midt i de dårligste egenskapene jeg har som menneske – egoisme, stolthet, grådighet, hevngjerrighet, løgn, begjær – egenskaper jeg og dere kjenner svært godt til at vi har – og som vi ikke er stolte av.

Når Jesus dør foretar han en åndelig saltomortale – dette er mitt bilde og min teori – men prøv å bli med på den – i trosbekjennelsen som vi leste sammen i begynnelsen av dagens gudstjeneste fortelles det om denne. I teksten om Jesus sier vi: 

Pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, for ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen. 

Saltomortale betyr dødsstup – hvis du tar en salto utsetter du deg for betydelig risiko – det gjør Jesus når han dør på korset. 

I det livet ebber ut, stuper han helt til bunns i all tenkelig dritt som har eksistert og kommert til å eksistere i vår tilværelse, han farer gjennom alle deler av vårt univers, 13,7 milliarder år tilbake i tiden til Big Bang –  og helt frem til tidens ende, han berører alle sider av våre menneskelige liv, han har en snarvisitt hos Gud før han vender tilbake til det jordiske livet. 

Jesus er tidenes superhelt – han blir en vinner ved å tape, en som viser sin styrke ved å være svak, han blir levende ved å dø – han utfører den sterkeste og mest tragiske kjærlighetsgjerningen: går i døden for den dødsdømte – han dør i stedet for de han elsker.

Jeg tror på denne ganske usannsynlige røverhistorien som låter som et filmmanus til en fantasyfilm, den inspirerer meg, gir meg verdier, energi og mot til å leve og finne ut av mitt eget liv.

Å være kristen er ikke å mestre og å oppfylle noen bestemte kriterier. Påskefortellingen viser tydelig at Gud har tror på folk flest, han leter ikke etter plettfrie dydsmønstre som aldri har gjort en tabbe i stort eller smått

– å tro på Jesus innebærer å vippe seg selv ut av fokus og fokusere på de andre, de som er rundt oss, den som kalles min neste og spørre: hva vil du jeg skal gjøre for deg.

Jeg har vært kristen i hele mitt liv. Da jeg var barn var det lett og trygt å tro, da jeg kom i puberteten ble det vanskeligere fordi min utvikling gikk en annen vei enn den dydige og moralske kristendommen jeg vokste opp, som ungdom flest ville jeg utforske livet mitt, kroppen min og møte andre spennende mennesker – da møtte jeg synden helt konkret i form av sex, alkohol og fest.

Den formen for kristendom gav meg først og fremst en betydelig bagasje med skam som jeg har båret med meg og fremdeles bærer på, for jeg klarte ikke å alltid på alle områder å leve opp til de idealene. Denne formen for kristendom gav meg et negativt åndelig og psykisk selvbilde. 

Det grunnleggende prinsippet for påskens budskap er at mennesket ikke klarer å leve opp til de idealene Gud hadde satt opp. Det var ingen som klarte å leve helt etter de ti bud, det var umulig, og Gud hadde ikke skapt mennesket som en viljeløs robot, men som et menneske med fri vilje.

Vi vet at fri vilje betyr at vi kan velge rett og vi kan velge galt.

Og vi vet at religion kan brukes som et av de sterkeste maktmidlene vi mennesker har.

Når Jesus dør på korset kaster Gud den gamle religionen ut døra, men han kaster ikke barnet ut med badevannet som vi pleier å si.

Gud beholder budene som rettesnor, verdisystem og ramme for vår tilværelse. Samtidig likestiller han det å elske Gud med det å elske sin neste – i første korinterbrev kan vi lese kjærlighetens høysang –

– en svært utfordrende tekst som sier at vi gjerne kan:

forsøke å vinne verdensmesterskapet i tro og håp, men hvis vi ikke har kjærlighet og evne til å elske vår neste så er det ikke noe verdt. 

Hva er synd i dag, hva er det Gud vil vi skal stå opp for, hva skal vi kjempe mot eller for? Synd er det som ødelegger mellom oss mennesker, synd er det som ødelegge for andre mennesker, som holder mennesket nede, som undertrykker, krenker, bryter ned, ødelegger livsgrunnlag, skader livet, naturen, jorda vår – det er de samme tingene som vi finner i påskehistorien: Egoisme, grådighet, løgn, svik.

For hver gang Peter bekrefter at han elsker Jesus, får han et oppdrag. Den som tror får et oppdrag. Her i Askim kaller vi det også en visjon, den sier at

«I Askim menighet vil vi møte alle mennesker med tro, håp og kjærlighet. Vi vil skape mer himmel på jord.»

Tro det eller ei, men målet for det som skjer her i kirken skal være

«å skape inkluderende og trygge rom for tro

«gi håp til menneskene som bor i byen vår»

«vise hva Guds kjærlighet og omsorg betyr i konkrete ord og handlinger»

Dette forplikter og er lett å sjekke – dersom de 10.000 kirkemedlemmene i Askim kommune ikke opplever av kirken er inkluderende og trygg for deres tro, så må vi legge oss i selen – alle sammen, både de som tilhører kjernetroppene og de som er innom av og til – her er alle like mye verd og alles stemmer skal høres.

Dersom vi ikke gir håp til alle som bor i byen vår har vi mye å ta tak i. Og hvordan kommer Guds kjærlighet og omsorg egentlig til uttrykk i konkrete ord handlinger for dere som sitter her i benkeradene i dag?

I denne gudstjenesten inviterer vi til nattverd. Hvem kan komme dit? Alle som ønsker det. Husk på at Jesus hadde sitt siste måltid – det som ble den første nattverden – sammen med denne disippelgjengen som han visste ville svikte ham når han trengte dem mest.

Vi har dåp i dag. De bittesmå barna blir døpt inn Guds kirke uten å måttenoen form for test eller godkjenning.

Jeg tror på Gud, og jeg tror på mennesket, jeg tror vi kan være bærere av godhet og nestekjærlighet, jeg tror vi kan velge det gode, jeg tror vi kan stille opp for andre, jeg tror vi kan velge det som gjør andre bedre, jeg tror vi kan klare å se de store og de små sammenhengende, jeg tror vi kan heie hverandre frem gjennom vanskelige valg og etiske utfordringer.

Jeg tror vi står foran store utfordringer i tiden fremover – da trenger vi hverandre og nestekjærligheten. Denne uken markerte verden at det var 50 år siden Martin Luther King ble skutt og drept. Han kjempet for den svarte befolkingens rettigheter i USA. Hans tale med ordene «I have a dream» er noe av det kraftigste som er sagt om likhet og rettferdighet. Hans metode var å ikke bruke vold – det gjorde budskapet ekstra sterkt.

Jeg tror vi kan leve liv der vi inspireres av hverandre, mennesker som Martin Luther King og Jesus. Jeg tror vi trenger det mer enn noen gang.