Jeg hadde aldri klart det. Å gå den lange marsjen til ”melkesjokoladelandet”.
(notater fra en reise)
Jeg har tenkt på det mange ganger. Spesielt da ungene var små. Hva hvis vi måtte rømme? At det ble livsfarlig å bo her, eller at det ikke fantes mat og fremtidshåp?
Og hvis det måtte skje til fots, nesten uten penger – og vi fikk ikke med oss mer enn det vi kunne bære, i tillegg til våre egne barn. Løfte de små opp, holde dem tett inntil seg kilometer etter kilometer, mil etter mil, dag etter dag, uke etter uke.
Jeg tror ikke jeg hadde klart det. Rent fysisk ville jeg vært utslitt etter en dag. Bare tanken på å holde motet oppe i møte med hindringer som uoverstigelige fjell, sorte hav, mørke skoger og bakgater, piggtrådgjerder og hundepatruljer, tørst og sult!
Jeg hadde trolig gitt opp.
Jeg, som kan kjenne redselen vokse dersom overgangen mellom to flyavganger, på ferietur til Middelhavet, blir såpass knapp at vi må bevege oss raskere enn i gangfart. Som kan kjenne på desperasjonen dersom airconditionvifta ikke slår inn når gradestokken overstiger en norsk normalsommer. Eller tror jeg kan bli dødssyk hvis jeg må drikke vannet i den lokale vannkrana?
Jeg hadde ikke klart å bære mine egne barn. Jeg måtte hatt hjelp – av fremmede, ukjente menn og kvinner – overlatt barna mine i noen andres hender.
I går kjørte jeg Oslo-Trondheim, 540 kilometer gjennom melkesjokoladelandet, i vakker sensommersol. NRK serverte heldagsprogrammet ”Flukten gjennom Europa”.
Time etter time følger jeg maratonsendingen, mens jeg suser oppover Østerdalen. Dyktige journalister, programledere og gjester i studio gir meg en grundig, guidet tur gjennom en av vår tids største katastrofer. Ved Rena dukker Christian Tybring Gjedde (Frp) opp med sitt nyeste forslag om å kjøpe en øy og plassere alle flyktningene der.
Til tider får radioprogrammet nærmest preg av en sportssending; reporterne rapporterer om hvor langt de danske landeveisflyktningene har beveget seg og har opptelling på hvor mange som til envher tid krysser grensa i Ungarn eller seiler inn til middelhavets kyst. Det virker helt uvirkelig der jeg sitter og tilbakelegger kilometer etter kilometer kun ved å trykke høyrefoten lett på en pedal.
På Alvdal fremstår Angela Merkel nok en gang som håpets og nestekjærlighetens fremste gudinne. Fra hjertet av Europa og landet som en gang ble knust av ondskap, forkynner hun sitt tindrende klare budskap om at alle er velkommen til Tyskland. Og lover at tyskerne er rede til å ta i mot, svimlende; en halv million flyktninger årlig. Det finnes håp, hjerter, nestekjærlighet.
Godheten fra Tyskland får meg til å tenke på de tyske ungdommene som hvert år kommer til Norge og blant annet til Signo, der jeg jobber, for å jobbe gratis ett år for å hjelpe funksjonshemmede, eldre eller syke. Aksjon soningstegn startet i 1959. Som en botsøvelse for å gjøre opp for sine forfedres synder under 2. verdenskrig, kunne tyske ungdommer blant annet reise til Norge å gjøre veldedig arbeid.
Da jeg møtte Vivien, Johanne, Isabella og Johanna tenkte jeg at det sikkert var for spenningens skyld, for å oppleve melkesjokoladelandet, naturen og få et friår. Men de var bunnsolide på godheten. Jentene i begynnelsen av 20-åra bar virkelig på fedrenes synder. De ville gjøre bot – ikke først og fremst for sin egen skyld, men fordi de virkelig trodde på at det eneste som kan forandre verden er nestekjærlighet og godhet.
540 kilometer går fort, selv i en gammel Citroen. Jeg tenker på flyktningene som fikk beskjed av TV2 at de ikke måtte finne på å gå fra Lesvos. Det var for varmt og langt. Men de tok bena fatt.
Vi visste at noe var på gang da de store mediene begynte å pumpe inn bilder av båtflyktningene i vår og sommer. Men jeg hadde aldri trodd at det skulle bli så stort. At det skulle komme så nært. Jeg var i tvil om det fantes håp da kommentarfeltene på nettet ble dynget ned av brunfarget gørr fra nettrollene.
Men det er noe i oss. Noe vi så etter 22. Juli, da kjærligheten fylte gatene. Noe som ble lokket frem i slutten av mai 1940 da ”Operasjon Dynamo” ble forvandlet til ”The miracle of Dunkirk” og den engelske kanal ble fylt av frivillige og militære i over 900 båter av alle størrelser og typer, som risikerte livet for å redde ut over 300.000 engelske og franske soldater på seks dager.
Jeg er snart fremme. I Trondheim venter noen med velkomstklem og hjertevarme.
I dag og i morgen krysser flyktningemarsjen grense på grense – mange vil helt til melkesjokoladelandet. Selv om Sverigedemokratene vokser tror jeg det skal mye til at vi ikke lar oss smitte nå – den sterkeste medisin er kjærligheten. Så står vi trolig der og tripper og vet ikke hva godt vi skal gjøre for våre nye gjester og sier ”Velkommen!” slik de gjør i Tyskland, Franrike, på Rømskog, Sverige og Karasjok.
Jeg svinger inn på P-plassen. Takknemlig for å være fremme. Jeg tenker at jeg er glad jeg slapp å gå, bli møtt av batonger og piggtrådsperringer på Minnesund, betale kriminelle for å komme gjennom Alvdal eller å måtte blir 4 år på mottaket i Våler i Oppland før jeg fikk slippe videre og får se de jeg jeg er glad i.
woiepadda 