De gode gjerningene er ikke for å bli et bedre menneske enn andre, men for å bli et bedre menneske for andre.

Den gode gjeteren.

Preken i Askim kirke 30. April 2017

Bibeltekst: Johannes kap. 10, vers 11 – 18:
”Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»

Denne prekenen handler om hvordan Askim menighet kan sette sin nye visjon ut i livet,  og hvordan du kan ta del iden. Visjonen vår sier at:

«I Askim menighet vil vi møte alle mennesker med tro, håp og kjærlighet. Vi vil skape mer himmel på jord.»

I begynnelsen av februar 2007 ble det observert en stor hannulv like her ved Askim kirke. Den ble til og med fotografert av en av de ansatte ved menighetskontoret. Jeg bor rett her borte bak kirka, og barna våre og barna i nabolaget hadde sin skolevei gjennom kirkegårdsområdet. Vår yngste sønn var bare åtte år. Rovdyret brakte med seg frykt og gamle myter. Det var ikke vanskelig å male frem bilder av hva som kunne skje med vår lille flokk. De kunne trenge noen som voktet dem – en gjeter! Men det skjedde ingenting. Gråbein var lett på foten – og forsvant før gjeteren kom på plass.

Det har gått 10 år. Nå trenger menneskeflokken gode gjetere mer enn noen gang. Usynlige og synlige ulver, og nye farer truer. Nyttekjøretøy blir omgjort til dødelige våpen av ensomme ulver, og de rykker nærmere og nærmere våre egne nabolag. Klimakrisen skraper i titusen år gammel is og truer med å endre hele vårt livsgrunnlag. Mennesker flykter rett i døden – på vei til lykkelandene i nord. Og i østen stiger stadig nye prøveoppskytninger mot himmelen.

Ulvene lusker fremdeles i skogen og sprer frykt. De er større og skumlere enn noen gang.

Midt i dette ser vi nye gjetere formes og reise seg. Ledere som spiller på frykt og fordommer. Verdens mektigste stat har fått en sjefsgjeter nesten ingen trodde var mulig, og i Europa ser vi konturene av en nasjonsleder fra ytterste nasjonalistiske høyrefløy.Mange ledere vil sette seg selv, sine land og sine borgeres behov fremst. De vil sperre grenser og stenge medmennesker ute fra felles goder og nye muligheter. Det har blitt vanskeligere å se forskjell på ulvene og gjeterne.

Gjeteren i teksten vår har en stillingsbeskrivelse som strekker seg langt ut over normale gjeter-forventninger anno 2017. Dette er ingen åtte til fire jobb etter norsk arbeidsmiljølov, men en livs- og dødsgjennomgripende oppgave – hvor gjeteren setter seg selv og sine egne behov til side – for å ha fullstendig fokus på flokken og dens individer.

Denne gjeteren er villig til å gi livet sitt for å hvert enkelt individ i flokken – og for hele flokken tilsammen. Og ikke fordi han blir tvunget til det, men fordi han ønsker det selv. ”Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig”, sier Jesus – og viser at han strekker seg langt ut over våre menneskelige grenser.

For er det ikke et ganske umenneskelig prinsipp – at noen skal påta seg gå i døden for å redde andre? Det høres ikke mye bærekraftig ut – samtidig som det kanskje er nærmere oss enn vi av og til tenker over. En flik av dette mysteriet ser vi i naturen akkurat nå – vi legger frø i jorda og nytt liv vokser frem av det som dør.

Våre menneskeliv bærer også noe av det samme prinsippet i seg – mennesket blir født, føder selv den neste generasjonen, men dør til slutt selv – slik at andre kan komme etter og leve videre, for å gjenta den samme syklusen. Midt i det som dør finnes spirer til liv.

”Jeg har makt til å gi mitt eget liv og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av far”, sier Jesus i bibelteksten. Jesus fullførte oppdraget da han sprengte våre fysiske grenser gjennom påskemysteriet – og foretok tidenes salto-mortale – det ultimate dødsstupet. Han ”fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen” – som vi sier i vår kirkes trosbekjennelse. Jesus gikk fra livet – til døden – og tilbake til livet igjen.

I 2017, i vår histories mest opplyste øyeblikk, har mennesket omfattende kunnskap om hva som skjuler seg i mørket. Vi har smakt på frykten og har velutviklede evner til å gjenkjenne ondskap i eget og andres liv. Vi har egenerfaringer med ”å kjenne lysten til det onde i vårt hjerte” og vet hvor lett det er å gjøre ”det onde vi ikke vil” – i møte med mennesker som står oss nær. I våre egne verdi- og livsvalg. Det kan handle om de stygge orda vi ikke skulle sagt, baktalelse, uvennskap, å tenke mer på seg selv enn andre, å ikke hjelpe fattige, å stenge mennesker ute fra våre privilegier, å ignorere realitetene i klimakrisa – listen kan være lang og ulik for hver og en av oss.

For kjenner vi godt etter vet vi innerst inne forskjellen på det gode og det onde. Her til lands har vi til og med laget en TV-serie med tittelen Skam – den setter ord på:
– frykten for å ikke være god nok
– angsten for å ikke lykkes
– redselen for ikke å få venner
Skam snakker sant om livet for mange mennesker – og peker på at veien ut av uføret er å følge ”Lysten til å gjøre det gode” i sitt hjerte. Å ville hverandre vel, respektere og anerkjenne, snakke sant om seg selv og livet, erkjenne svakhet og bygge hverandre opp. Det er mye av det samme prinsippet som ligger til grunn for den gode gjeteren og hans virkemidler. Det som bryter mennesker ned og skaper ondskap er det vi kaller synd.

”Jeg er den GODE gjeteren” sier Jesus – og forklarer oss hva som er godhetens prinsipp – for Jesus er ingen ond gjeter som er kommet for å knekke og splitte opp flokken sin, fordømme og fryse ut mennesker
”Jeg gir mitt liv for sauene” sier Jesus og understreker hvor langt han er villig til å gå for at vi skal ha det bra.

Å være villig til dø for en sak eller person er en ekstrem gjerning – som vi også kjenner igjen fra helt andre sammenhenger enn i det godes tjeneste. Men denne gode gjeteren vil være en venn, en bror eller søster – gode gjetere et villige til å følge deg gjennom absolutt alle livets ups and downs, i tykt og tynt, stort og smått, på vei mot døden, på toppen av livets seiersrus, når sykdom rammer, i møte med arbeidsløshet, ved tap av dine kjære, i fødsel og død. Er det ikke nettopp slike støttespillere vi drømmer om eller lengter etter å være?

Jeg tror på den forunderlige og uforklarlige påskehistorien, dette mysteriet om at Jesus bærer med seg alle våre synder inn i døden. En hendelse jeg ikke kan forklare -men et budskap jeg kan bruke som rettesnor i mitt liv – i møte med verden og ulvene – ikke for å bli et bedre menneske enn andre, men for å bli et bedre menneske for andre. Dette kalles nestekjærlighet og vi vet hva det – det handler om å bli en sannferdig og ekte gjeter som er villig til å gi avkall på egne privilegier for at andre skal få det bra.
Per Fuggeli sier det slik: ”Vi lengter etter oss selv som en flokk av ufullkomne skapninger, ikke en flokk av glansbilder og overmennesker”

Jeg tro det å være kristen er å ta ”lysten til å gjøre det gode” på dypeste alvor.

Men hvor begynner jeg? Skal jeg sette inn støtet for å redde Grønlandsisen som smelter tre ganger raskere enn forskerne har antatt, og vil føre til havet vil stige og true millioner av mennesker eksistens om 100 år? Ja, hvorfor ikke?

Skal jeg slå følge med den lille norske organisasjonen Dråpen og reise til Chios i Hellas der de ved hjelp fra frivillige gir frokost, lunsj og middag til om lag 800 dødsslitne og forkomne mennesker hver dag som flykter over middelhavet? Ja, kanskje det!

Eller skal jeg stikke innom den gamle naboen som har flyttet til trygdeleilighet og sjelden får besøk? Jo det kan jeg gjøre.

Behovene for godhet er enorme. Men Gud er ikke en automat som belønner deg etter din innsats. Det viser også påskemysteriet der en dødsdømt tjuvradd som blir hengt på et kors spør, i siste øyeblikk, om han er god nok for Jesus – og svaret er et rungende ja.

Jeg har hørt en fortelling fra en troverdig kilde – om at i middelalderen plasserte man foreldreløse, fattige og utviklingshemmede barn i en grav utenfor kirken inngang. Etter at presten hadde talt til menigheten om nestekjærlighetens evangelium kunne kirkens medlemmer ta med seg de trengende som stod i graven og gråt – det kunne nok være vanskelig å gå forbi da.

Så vær en god gjeter! – La den store gjeteren inspirere deg – bekjemp det onde med det gode – Kjenn på lysten til det gode – ring en gammel venn, gi en tikroning til tiggerdama utenfor Coop Extra, be om forlatelse, gi nåde til den som ber om det, møt hverandre med respekt, ta den svakes parti, gi mennesker verdighet, bruk tiden på dem du er glad i, snakk sant – ikke lyv – alt dette og mer til – er gode gjetergjerninger innenfor rekkevidde på veien gjennom livet i fotsporene til den store gjeteren.

Det gode begynner alltid i det små, men det har kraft i seg til å knekke ondskapen og forandre en hel verden. Så øv deg på det allerede nå: hils på en du ikke kjenner her i kirka i dag, si noe fint til Prosten, takk organisten, inviter en ensom på søndagsmiddag, snakk med kona di, spør om barna trenger barnevakt – skriv et leserinnlegg i NRK ytring, dra til USA og protester mot Trumps klimapolitikk.

Lykke til med de gode gjerningene.