I dag bruker mange norske pappaer mer tid sammen med mobilen, enn med barna mine.

Kommentar fra Vårt Land 2. september 2010

I sommer fikk jeg klar melding fra familien: Legg igjen iPhonen hjemme når vi reiser på ferie. Jeg hadde mange gode argumenter for å ta den med; feriekamera, kvikke videoopptak, internett, GPS-navigasjon, valutakalkulator, e-reisehåndbok – jeg tror ikke jeg nevnte muligheten for å ringe hjem. Men reisefølget ville slippe å slepe på en vandrende zombie med øynene klistret til skjermen. Zombie-effekten er umiddelbar, spesielt på voksne menn som bruker mobil, og spesielt Apples iPhone. Vi går i transe, fullstendig fokusert på den lille, lysende skjermens applikasjoner.

Mobiltrøbbel.
En undersøkelse fra mobilselskapet Tele2 viser at hver tredje forelder opplever mobilpress. «Alle andre har det», er en stadig hyppigere årsak for å gi barna mobil. Men den viktigste grunnen er trygghet for foreldre og barn. Tusenvis av førsteklassinger tripper på skolevei med mobil i skolesekken, viser en undersøkelse Norstat har gjort for Netcom. De får ikke lov å bruke den på skolen uten tillatelse, men mobiler er et voksende problem i skolegården, de blir stadig mindre og ser ut som alt annet enn en mobiltelefon.
Visst kan mobiltelefon bety økt trygghet, men like gjerne mer trøbbel for barna. Med mobilen følger kravet om å ta vare på en verdifull voksendings til mange tusen kroner, den skal være ladet og slått på, men ikke brukes i tide og utide. Mange foreldre har opplevd den gnagende redselen og frustrasjonen som oppstår i møtet med meldingen: «Abonnenten har slått av mobiltelefonen», når niåringen er på vei hjem fra skolen en iskald, mørk vinterdag.

Lommeverktøy.
Å være foreldre handler en god del om å være barnets alliansepartner og stå sammen mot «alle andre har det» – argumentene. Det sosiale presset i Norge har økt kraftig i takt med velstandutviklingen. «Alle andre» hadde det nok før også, men nå er det så mye mer av alt vi skal ha som «alle andre har».
Bestefar hadde lommekniv – det ville jeg ha også. Dette var hverdagsredskap til mer enn å spikke seljefløyte. I dag er mobiltelefonen fars nye lommekniv. Det elektroniske vidunderet er i ferd med å bli både statussymbol og oppmerksomhetstyv. Personlig har jeg aldri brukt så mye tid på en mobiltelefon som da jeg fikk iPhone. Den følger meg overalt, til og med til sengs! Der lades den og måler søvnrytmen min, den er vekkerklokke og synger nattasanger for meg. Som pappa må jeg dessverre innse at jeg bruker atskillig mer tid sammen med mobiltelefonen min, enn med barna mine. Paradokset er kanskje at pappa (og mamma) er en betydelig større mobilpusher og påvirker enn «alle de andre». Min sønn vet i alle fall mer om mobiler enn seljefløyter. En undersøkelse fra Telenor viser at foreldrene er mer opptatt av at barna skal ha mobil, enn barna selv.

Kraftfullt.
Mobilbaronen Idar Vollvik vil ikke gi sine barn mobil før de er 13 år. Organisasjonen Barnevakten anbefaler ti år. Jeg fikk min første mobil i 1994, da var jeg 31, vår eldste datter fikk da hun var 15, det var i 2002, min yngste sønn fikk da han var ni – det var i fjor.
Mobil er et kraftig verktøy som kan brukes til alt fra å redde liv til å begå drap. Det er ikke mange år siden folk lo av det å surfe på nettet med en mobiltelefon. De yngste mobilbrukerne er helt nede i femårsalderen. Er det alltid like godt foreldreskap å legge mobil i de små barnehendene? Eller burde vi heller bruke litt mer krefter på å stå imot, både mammaer og pappaer? Våge å heve røsten på foreldremøte eller i barneklubben, eller sende en sms til andre i samme situasjon?