VG er et stort pluss

Det er dumt at jeg må kaste iPad utgaven av VG hver dag. Den er så god at jeg gjerne skulle tatt vare på den.

Nå har jeg prøvd VG+ siden det kom og jeg skal innrømme at jeg synes det er ganske fett! Jeg laster ned ipadavisen mens jeg er i dusjen. Da kan jeg bla litt allerede ved frokost – selve lesevanen er som før med VG – jeg blar, men jeg merker faktisk at jeg nok i snitt bruker mer tid på artiklene enn i papiravisa. Årsaken er utvilsomt at her får jeg noe mer, og da er det særlig bildegalleriene og videoene. De tilfører nok ikke alltid noe nytt, men de har potensiale til det.

Jeg tror faktisk jeg er vilig til å betale et tre, fire kroner dagen for å motta VGs nyheter pakket inn på denne måten. Jeg er imponert over hvor langt avisen har kommet med sin iPad utgave – her er jo veldig mye på plass.

Det er spesielt bilder som løfter ipadpakkede aviser, eller hva skal vi kalle dem. Å hele tiden sammenligne iPadformatet med alle eksisterende formater er egentlig litt uinteressant. Vi tenker så lett hvordan skal vi klemme papiravisa inn på den lille skjermen, eller hvordan skal vi tilpasse nettsidene til lesebrettet. Jeg synes VG er i ferd med å gjøre noe spennende. De pakker sine nyheter inn i ipadformatet – det er det rette utgangspunktet. For ingen har egentlig rukket å sette en standard for ipadavisen i løpet av de knappe 10 månedene ipad formatet har eksistert.

De fleste papiravisene har gått fra fullformat til tabloid – det førte til at innholdet og nyhetene måtte presenteres på en ny måte. nå er ipadformatet her – la oss leke oss frem til hva det skal være.

Jeg digger VG+ sine gallerier og bruk av videoer.
Jeg synes det er greit å bla og fiinne frem

VG har en jobb og gjøre med hvordan titler og orrdelinger oppfører seg – jeg tror jeg ville sluppet høyremargen løs og satt en standard for spaltebredder.
I tillegg blir den visuelle opplevelsen sterk redusert når jeg les nivå to i artiklene – da er det ingen bilder og illustrasjoner?

Til slutt to ting:
– hvor mange megabyte svir jeg av hvis jeg laster ned en utgave via det mobile bredbåndet mitt?
– hvorfor må jeg kaste avisene hver dag – jeg skulle gjerne revet ut og tatt vare på en del artikler.

Tavler til folket

Det er en slående likhet mellom Bibelens Moses og Apples Steve Jobs. Begge har stor tro på at den beste måte å formidle et budskap på, er ved å bruke tavler.

Denne kommentaren er skrevet på en iPad, en såkalt tavle-pc. Fingrene har danset over den glatte glasskjermen. Visst er det uvant, men det går helt fint, bare litt mer klønete når jeg skal ha med meg norske særegenheter som æ, ø og å. Men den tiden snart over. Nå lanseres norsk tastatur, og det før maskinen er i salg i Norge.
For den som ikke har fått det med seg så er altså iPad en liten datamaskin som kun er ustyrt med en skjerm. iPad kalles også lesebrett, nettfjøl eller nettbrett. Det finnes flere merker, men iPad har 95 prosent av markedet og er ledestjernen alt måles opp mot.

Lov å peke.
Datamusa er byttet ut med fingertuppene dine. Det du peker på, er det du får se, enten det er video, tekst eller lyd. Det gir et lavt brukergrensesnitt – teknologien gjør datamaskiner tilgjengelig for mange nye brukergrupper med lite dataerfaring. Dette er iPadens styrke, samtidig som det fører til at systemet er så lukket at det bare er Apple som kontrollerer hvilke programmer og hva slags innhold som skal brukes.
Det er et enormt forventningspress til iPad. Allerede før den har kommet for salg i Norge, finnes det flere enn 50.000 eksemplarer av den her til lands. Disse er i stor grad kjøpt i ulandet og båret over grensen som håndbagasje. Når maskinen offisielt kommer til Norge vet ingen ennå, men handelsnæringen håper nok det er til jul. iPad topper veldig mange norske juleønskelister, både hos stor og små.

Avispadde.
Norske medier danser rundt iPad og lesebrettene som om de er den nye gullkalven. Aviseierne håper brettene skal redde sviktende opplagstall tall for papiravisene. Annonsørene kalkulerer et nytt og spennende marked. Da avisa Nordlys søkte testpiloter for en ny iPad-avis, og lokket med 50 gratis iPader, meldte 12.000 seg.
Lesebretteknologi er sterke saker og har nærmest magisk virkning på folk. Nylig lot jeg en toåring slippe til på iPaden min, han stod som fjetret da fingertuppene ble omgjort til fargeblyanter.
Når lesebrettet først er i hus, setter alle aldersgrupper fingeravtrykk på skjermen. Og «padda» ligger ikke på hjemmekontoret. Den er fast gjest i sofakroken og har fulgt meg både til sengs, og på do! Lesebrettene går i de samme sporene som mobiltelefonene.

Dopadde.
Dette er det viktig å forstå for innholdsleverandørene, som foreløpig er mest opptatt av hvor mye penger folk er villige til å betale. Det er det ikke grunn til å bekymre seg for, brukerne er villige til å betale hvis det er et innhold de ønsker seg. Beviset finnes i et lite dataspill som kalles Angry Birds, det er lastet ned over 10 millioner ganger. I Norge er prisen 29 kroner – det blir penger av slikt.
Om bretteierne vil ha papiravisene sine brettet sammen for å få dem til å passe på den lille skjermen, er jeg tvilende til. Jeg vil ha Vårt Lands innhold på en måte som gir meg alle lesebrettets styrker og fordeler.
Netcom tror det vil være 250.000 lesebrett i Norge innen to år. Det er nesten like mye som opplaget hos VG. Mobilselskapene lanserer billigabonnementer for å laste ned innhold som spill, bøker og magasiner via mobilnettet. I dag kobles lesebrettene først og fremst til trådløse nettverk. Søkemotoren FINN registrerer en raskt stigende kurve i søk fra iPad.

Bud.
De som vil levere innhold på iPad og lesebrett må tenke som Vårherre: Enkle og prioriterte budskap, utnytte formatets styrke, lett å orientere seg og lavt brukergrensesnitt. Dersom De ti bud hadde kommet på Steve Jobs tavler, ville det vært plass til hele Bibelen, samt Luthers lille og store katekisme med link til kirkemøtet i Nikea – og video av den brennende tornebusk på You Tube.

Sent from my iPad

Kommentar fra Vårt Land 15.november 2010