Livets tre

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En gigantisk, gammel Ask kneiser utenfor kirkegården ved Andebu kirke. Den er verdt en tur.

I sommer har jeg rettet blikket oppover. Jeg har oppdaget trærne igjen.

Jeg har alltid vært glad i trær. Jeg vokste opp på gård med skogsdrift og utmark. Der var trær en viktig del av lek og hverdag. Vi klatret så høyt at mor stod med et gisp under treet. Sammen med far vinsjet vi sammen store tømmerlunner som skulle brukes til bygging av landet og papirmasse.

I sommer har jeg rettet blikket oppover. Jeg har oppdaget trærne igjen. De har vært der hele tiden, men jeg har ikke tenkt så mye på dem.

(klikk på de danske trærne så blir de større)

Trær er verdens lunger. De er med på å sørge for at vi ikke kveles av CO2. De bare står det, med røttene dypt i jorden og strekker seg sakte mot himmelen.

Det har blitt mange bilder av trær. De er store og kan være vanskelig å fange via ei lita kameralinse. Å gå der i skogen og jakte på trærne gir en egen ro i seg selv.

Snart tar trærne frem den store fargepaletten. Når klorofyllet brytes ned kommer farger som ligger skjult i bladene frem.

Hvilket bilde vil røre miljøengasjementet vårt?

Øystaten Kiribati er trolig ubeboelig om 30 - 60 år fordi havet stiger. Det bor over 100.000 mennesker der.
Øystaten Kiribati er trolig ubeboelig om 30 – 60 år fordi havet stiger. Det bor over 100.000 mennesker der.

Jeg tenker på det bildet. Aylan (3), som alle snakker om.

Den lille gutten ligger på stranden, med ansiktet ned i vannet. Akkurat det bildet har rørt oss så dypt. Statsminister James Cameron sa først nei til flere flyktninger, dagen etter sa han ja.

Cameron hadde sett bildet av Aylan og husket at han selv var far og menneske. 

Vi er mange som har fått hjelp til akkurat det – å kjenne på at vi bare er mennesker alle sammen, ved å se dette bildet av Ayland.

Den lille gutten på stranda, livløs. Det verste vi kan tenke oss. Hva hvis det var vårt eget barn, en slektning, en gutt fra nabolaget, skolen vår, et barnebarn? Det rammer oss midt i det aller mykeste punktet, og setter i gang krefter og engasjement vi ikke trodde vi eide.

Barna er uskyldige, deres skjebne bestemmes i høy grad av de valgene vi voksne foretar oss – eller ikke.

Jeg skulle ønske det fantes et bilde som ville gjøre at miljøtoppmøtet i Paris kom til enighet om å sette i gang en omfattende og hurtigarbeidende miljødugnad rundt hele vår klode. For det var først da vi så hvilke grusomheter flyktningestrømmen førte til, at vi snudde. At det kommer flyktninger over Middelhavet er ikke noe nytt – det har pågått lenge.

Nylig sa forskere fra NASA at havet vil stige minst en meter i løpet av de nærmeste 100 årene. Det vil medføre at omlag 150 millioner mennesker må flytte på seg. Tenk for en flyktningestrøm det blir?

Vi har drømt om å holde den globale oppvarmingen på et to-graders mål. Nå sier forskerne at dette trolig ikke går. I tillegg til havstigning vil verdens matproduksjon gå ned med opp mot 35 prosent. Det samme volumet vil drikkevann i det sørlige Afrika og middelhavsområdet reduseres med. Regnskogen vil kollapse og den arktiske tundraen, Grønland og polene smelte.

Hva som vil skje med folk da, tør jeg ikke en gang å tenke på.

Om 100 år. Da er mine barnebarn trolig på aldershjem, hvis det er økonomi til den slags. Men mine oldebarn vil stå over for uoverkommelige utfordringer praktisk, økonomisk, moralsk og etisk. Ønsker jeg at fremtiden til mine etterkommere skal se slik ut?

Kanskje mine oldebarn må ut i et båt for å overleve? Kanskje kampen om maten og vannet foregår med tung bevæpning? Hvordan blir det å vokse opp i en verden der den sterkestes rett slår ut i full blomst?

Hva vil de si om oss? Hva vil de snakke om? Vil de forstå våre valg om selvsentrert forbrukerkultur og livsstil – eller vil de glemme oss i skam?

Jeg skulle ønske det fantes et bilde som ville snu våre handlinger på hodet. Som gjorde at folk samlet seg og lagde facebookgrupper der de konkret og praktisk kunne støtte hverandre og skape en bærekraftig utvikling. At vi skapte møteplasser lokalt og nasjonalt for klimadugnader som gjorde oss i stand til å kraftige kutt i karbonlivene våre.

Kanskje er motivet det samme, av mitt tippoldebarn, liggende på stranden med hodet i vannet? Skylt opp av bølgene etter at hun var på flukt til et bedre sted og et nytt liv?